Kva viser DI-indeksen om digital inkludering?
I DI-indeksen ser vi på kva utfordringar innbyggarane møter på ulike område som kvar for seg og til saman har avgjerande innverknad på digital inkludering.
DI-indeksen viser kvar vi er komne lengst og kvar utfordringane er størst innanfor
- tilgang til internett, ikt-utstyr og eID
- bruk av offentlege og private digitale tenester
- brukarvennlegheit og universell utforming
- digital kompetanse og ferdigheiter
- tillit til teknologi og myndigheiter
Diagrammet viser gjennomsnittleg prosentscore av indikatorane innanfor kvart enkelt tema i indeksen.
Vi ligg høgt på områda tilgang til internett, utstyr og eID (93 %), men sjølv om tilgangen overordna sett er god, er utfordringane for store for dei som manglar elektronisk ID (eID). Vi brukar digitale tenester i stort omfang (85 %). Dei fleste er digitalt kompetente, men her er biletet noko meir variert (71 %).
Dei største utfordringane er på områda brukarvennlegheit, universell utforming og tillit. Ein gjennomsnittleg prosentscore på 53 % for brukarvennlegheit og universell utforming, og 52 % for tillit, indikerer store barrierar for digital inkludering og likeverdig deltaking.
Forskingslitteratur og kartleggingar peikar på mykje av det same. Mellom anna viser ei kartlegging utført av Rambøll, på vegne av toppleiarorganet Skate, at dei viktigaste barrierane innbyggarane møter er mangel på elektronisk ID (eID) og digital representasjon, manglande universell utforming, brukartilpassing og klarspråk og for dårleg tilgang til informasjon og rettleiing.
Gjennom DI-indeksen har vi etablert eit rammeverk for kontinuerleg måling av dei viktigaste sidene ved digital inkludering, som grunnlag for politikkutforming, tiltak og oppfølging.
Vi har svært god tilgang til internett
Tal frå SSB viser at 99 % av norske husstandar har tilgang til internett. Statistikken viser stabilt høg tilgang over lang tid.
Det er viktig å vere klar over at SSB fram til 2020 brukte telefonintervju. Frå 2020 kunne ein i tillegg svare via eit skjema på internett. Frå 2021 er data i hovudsak samla inn via internett, men med moglegheit for bruk av telefonintervju. Dette gjer at tal for tilgang til internett kan vere noko høge.
Inntekt betyr mindre enn tidlegare når det gjeld tilgang til internett. Husstandar med inntekt under 300 000 kr har i like stor utstrekning tilgang til internett, som dei med inntekt over 900 000 kr.
Det er framleis geografiske skilnader i tilgang til internett. Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit (Nkom) sine analysar som også inngår i DI-indeksen, viser at i tettbygde strøk hadde 100 % tilgang til breiband på minst 100 Mbit/s i 2023, medan tilsvarande tal for spreiddbygde strøk var 95 %.
Mobiltelefonen dominerer i alle aldersgrupper
Men anna mobilt utstyr, som for eksempel smartklokker, har auka kraftig.
DI-indeksen brukar tal frå SSB som viser at sjølv om auken i bruk av internett på mobiltelefon/smarttelefon gjeld for alle aldersgrupper, er den samla veksten absolutt størst for anna mobilt utstyr. Berre 21 % brukte internett på smartklokker og liknande i 2018, medan meir enn 68 % brukar denne typen utstyr i 2023.
Alder spelar ei rolle når det gjeld bruk av internett på ulike typar ikt-utstyr. Også i gruppa 75–79 år dominerer smarttelefonen. 76 % brukte internett på smarttelefon i 2023. Tilsvarande tal for 2018 er 40 %.
Veksten i bruk av internett på smartklokker og anna mobilt utstyr er størst hos brukarar i gruppa 75–79 år, med 2 % 2018 og 28 % i 2023.
Tilgang til digitale tenester føreset digital identifikasjon
Elektronisk ID (eID) på høgaste sikkerheitsnivå er nødvendig både for tilgang til eigne data lagra hos myndigheitene, for søknader og rapportering til offentlege og private tenester som medfører økonomiske eller juridiske plikter, og når vi handlar varer over internett. Dei fleste brukar BankID som eID.
Generelt sett er tilgangen til eID med høgt sikkerheitsnivå god. 97 % av innbyggarane i alderen 16–79 år har eID.
Nokre fell likevel utanfor
Men ikkje alle kan delta. Det gjeld innbyggarar utan norsk D-nummer, som midlertidig oppheld seg i landet. Eldre og personar med ein helsesituasjon eller funksjonsnedsetting som gjer at ein må la seg representere av andre, får ofte ikkje tildelt BankID. Det same gjeld for barn og unge som er under det offentlege sin omsorg og som ikkje har moglegheit til å få godkjenning av for eksempel BankID/eID frå foreldre.
Det er viktig å hugse på, som Sintef også understrekar i ein rapport om digital ekskludering i NAV, at det ikkje hovudsakleg er det å høyre til ei gruppe som gjer at ein person har utfordringar med digitale løysingar. Det er heller ulike former for barrierar knytt til livssituasjon, som kan føre til at det vert vanskeleg eller umogleg å logge seg på nav.no eller å gjennomføre oppgåver digitalt.
Tilgangen til eID på høgt sikkerheitsnivå, er fallande med alder
Vi har ei sterkt aldrande befolkning
Talet på 80-åringar er forventa å doble seg dei kommande 20 åra, og då er gode tilbod til eldre heilt avgjerande. Mange eldre har god digital kompetanse, tilgang til internett og brukar internett på smarttelefon, men helseplager gjer seg gjerne meir gjeldande jo eldre vi er.
I 2020 hadde vel 100 000 innbyggarar demenslidingar. Talet er forventa å auke til 235 000 i år 2050.
Barn og unge kjenner på konsekvensar av ikkje å ha BankID
Eit barn kan få BankID ved 13 års-alder, men om barnet er under 18 år, må foreldre eller føresette gi godkjenning. Dette kan gå utover særleg barn og unge som er under det offentlege si omsorg.
Redd Barna set søkelys på at ein del unge ikkje har tilgang til BankID:
«Uten mulighet til å identifisere seg sikkert digitalt, kan det hindre bruk av en rekke offentlige velferdstjenester, for eksempel Lånekassen, Skatteetaten, Helsenorge. Dette kan være særlig utfordrende for barn under offentlig omsorg, for barn som vokser opp i fosterfamilier og for ungdom på flukt.»
Ungdommar i Redd Barna si kartlegging uttalar også at «Det er flaut å ikke ha Vipps».
Talet på innbyggarar med minoritetsbakgrunn aukar
I underkant av 900 000 personar har innvandrarbakgrunn frå ikkje-nordiske land, noko som er ei dobling frå 2010. For å få eID, må ein ha eit norsk identitetsnummer. Dette kan ta tid. For å få BankID, må ein også ha eit kundeforhold i ein norsk bank.
Sintef skriv følgande i ein rapport som er utarbeidd på oppdrag frå Bufdir og IMDI:
«Likeverdig tilgang forhindres også av innhold på språk som brukere ikke forstår, enten fordi de ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper, fordi språket er for preget av lovverket virksomheten forvalter, eller fordi brukeren ikke er vant til skriftbasert dialog med offentlige myndigheter.»
Tiltak vil komme
I den offentlege debatten er det mange som tek til orde for at det offentlege må ta ansvar for at alle innbyggarar har tilgang til eID. Tildeling av BankID har fleire gonger vore tema i Diskrimineringsnemnda.
Nasjonal strategi for eID i offentleg sektor har som formål å utbetre dette.
«Målet med den nye strategien for eID i offentlig sektor er blant annet å sørge for at de som enten ikke får eID på tilstrekkelig sikkerhetsnivå i dag, eller av ulike grunner ikke kan bruke det selv, også sikres deltakelse i det digitale Norge. Strategien legger grunnlag for videre arbeid med utbredelse av eID på høyt sikkerhetsnivå og etablering av gode digitale fullmaktsløsninger.»
Alle EU- og EØS-land skal innføre ei digital identitetslommebok som skal vere gratis for alle og frivillig å bruke. Lommebok-appen vil gi innbyggarane eID på høgaste sikkerheitsnivå, og vere tilgjengeleg i Noreg seinast i 2030.
Det står dårleg til med universell utforming
Alle nettsider, appar og sjølvbeteningsautomatar som innbyggarane brukar for å få tilgang til informasjon, varer og tenester frå private og offentlege tilbydarar, skal vere universelt utforma. I perioden 2015–2023 er det avdekka brot på regelverket i 97 % av løysingane.
Det er gjennomført kontrollar av 69 ikt-løysingar.
Vi har funne brot på minstekrava i 97 % av løysingane.
67 av 69 ikt-løysingar må rettast opp etter tilsyn.
DI-indeksen brukar samla tal for perioden 2015–2023, for å vise omfanget av brot med regelverket for universell utforming av ikt i alle kontrollerte løysingar. Nær halvparten (47 %) av testane viser brot med regelverket.
Tilgjengelegheitsbarrierane rammar særleg personar med
- lese- og skrivevanskar
- nedsett syn eller som er blinde
- nedsett høyrsel eller som er døve
- motoriske funksjonsnedsettingar
God kontrast mellom tekst og bakgrunn er viktig for mange, særleg når du sjekkar mobilen i sollys. Videoar skal tekstast og lydinnhald må ha tekstalternativ. For mange er det vanskeleg å bruke datamus, derfor skal alle nettsider kunne brukast med tastatur.
Alt dette er avgjerande for personar som brukar hjelpemiddelteknologi, for eksempel på grunn av synshemming, høyrselshemming, nedsett motorikk, lese- og skrivevanskar – eller kort og godt alder.
Alder, då tenker vi ofte på «dei gamle». Men kva med yngre, for eksempel barn og unge under utdanning? Det er avdekka mangelfull universell utforming i digitale læremiddel og eksamensløysingar, i eit omfang som truar lik rett til utdanning.
Innbyggarar som møter barrierer tilhøyrer ikkje nødvendigvis ei gruppe. Det er heller ulike former for barrierar knytt til livssituasjon, som kan føre til at det vert vanskeleg eller umogleg å gjennomføre oppgåver digitalt. Dette understrekar også Sintef i ein rapport om digital ekskludering i NAV.
Men tilsyn nyttar. Kontrollerte digitale løysingar og tenester må rettast opp før eit tilsyn vert avslutta. Dette tek leverandørane på alvor.
Digitale skjema er avgjerande for å delta digitalt
Digitale skjema er i bruk når vi
- opprettar diverse brukarkontoar, registrerer oss på sosiale media på appar
- teiknar abonnement på aviser og strøymetenester
- handlar i nettbutikkar og kjøper billettar
- søker om ulike offentlege tenester og leverer skattemeldinga
Det er tydelege krav til universell utforming av alle slike skjema, slik at brukaren klarar å finne fram, fylle ut og sende inn.
Meir omfattande regelverk er på veg
Regelverket for universell utforming av ikt er knytt til Likestillings- og diskrimineringslova. EU sitt webdirektiv er innarbeidd i det norske regelverket. I tillegg er EU sitt tilgjengelegheitsdirektiv under innføring. Direktivet skal sikre lik tilgang til produkt og tenester for personar med funksjonsnedsetjingar og gjeld for datamaskiner, smarttelefonar, sjølvbeteningsterminalar, elektronisk kommunikasjon, e-handel, bank- og transporttenester med meir.
Universell utforming er avgjerande for nokon, nødvendig for mange og gir generelt meir brukarvennlege digitale tenester.
Brukarvennlegheit og hjelp til brukarane
Brukarvennlegheit er eit omfattande omgrep som tek opp i seg meir enn minimumskrava regelverket set til universell utforming. Tenestene skal vere enkle å finne, bruke og gjere seg nytte av. Hjelpa skal vere lett tilgjengeleg. Brukarane skal involverast i utvikling av digitale tenester.
«Virksomheter som i større grad setter bruker i sentrum, realiserer oftere gevinster knyttet til bedre tjenester for brukerne. Flere offentlige virksomheter har fortsatt en vei å gå når det gjelder å sette brukernes behov i sentrum for utvikling av digitale tjenester.»
DI-indeksen brukar tal frå Innbyggarundersøkinga som viser at
- fleirtalet er fornøgde med å ha moglegheiter til å utføre oppgåver på internett
- knapt halvparten meiner at kommunale digitale tenester er nokså vanskelege å bruke og har vanskar med å fylle ut skjema
Men korleis står det til med hjelpa?
Tilgang til rettleiing gir meir brukarvennlege tenester. DI-indeksen viser at informasjonen til brukarane er for dårleg.
Og det gjeld ikkje berre informasjon om korleis ein reint teknisk skal bruke ei digital teneste.
DI-indeksen brukar tal frå Innbyggarundersøkinga som viser at det ikkje er lett å:
I rapporten Digital hele livet med bedre brukeropplevelse er manglande brukskvalitet knytt til digitalt utanforskap.
«Digitalt utenforskap forsterkes når brukskvaliteten i digitale tjenester ikke er god nok og når hjelpen er lite tilgjengelig. For å hindre at enda flere faller utenfor må vi gjøre det lettere for innbyggerne å bruke digitale tjenester. Vi må likevel erkjenne at ikke alle har evne og kapasitet til å klare det på egenhånd. Derfor må vi også å gjøre det lettere å få hjelp og veiledning.»
Når innbyggarane strevar med å bruke digitale løysingar, kan vi raskt ramle i fella og tru at det handlar om dårleg digital kompetanse.
Digitale ferdigheiter er viktig, men skal ikkje kompensere for lite brukarvennlege digitale tenester og for dårleg informasjon.
Vi kan snu spørsmålet på hovudet:
Kvifor skal innbyggarane trenge å ha så mykje kompetanse om digitale løysingar og ansvarsforholda i ulike etatar og forvaltningsorgan?
Men grunnleggande digitale ferdigheiter er sjølvsagt heilt avgjerande for å navigere trygt og sikkert på internett.
«Å innhente og behandle informasjon, være kreativ og skapende med digitale ressurser, og å kommunisere og samhandle med andre i digitale omgivelser. Det innebærer å kunne bruke digitale ressurser hensiktsmessig og forsvarlig for å løse praktiske oppgaver. Digitale ferdigheter innebærer også å utvikle digital dømmekraft ved å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk.»
DI-indeksen brukar data frå kartleggingar som viser at generell digital kompetanse og erfaringar med programvare og applikasjonar er nokså gode, om enn noko ujamt fordelt.
Nettvett og digital dømmekraft treng eit løft
I ei tid med mykje desinformasjon og store problem med nettbasert svindel, er digital dømmekraft eit svært viktig i innbyggarane sin digitale kompetanse.
Særleg viktig er dette når vi ser på statistikk frå SSB, som DI-indeksen brukar, som viser omfattande bruk av sosiale media og digital kommunikasjon.
DI-indeksen brukar også tal frå HK-dir si kartlegging frå 2020/21 som grunnlag for indikatorane for digital dømmekraft og nettvett. Datagrunnlaget er ikkje heilt ferskt, men Digdir vil gjennomføre ei tilsvarande kartlegging i 2025, slik at vi får oppdaterte data.
Dei største utfordringane det vert peika på er å
- vurdere godkjenningar og vilkår som ein må ta stilling til når ein lastar ned eller installerer noko
- kjenne igjen sikre sider på internett
- identifisere nettsvindel eller phishing/snoking
Forbrukartilsynet er ein av mange aktørar som åtvarar mot svindel. Finans Norge og bankane åtvarar mot svindel med BankID.
Statistikk frå SSB som viser at to tredjedelar har sett falskt eller tvilsamt innhald på internett, medan vesentleg færre sjekkar fakta.
Regjeringa har nyleg lagt fram ein strategi for styrka motstandskraft mot desinformasjon.
«Strategien er et svar på en stadig mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon, økende bruk av digitale plattformer til påvirkning, og en teknologisk utvikling som gjør det enklere enn noen gang å spre falsk og villedende informasjon.»
Tilliten er under press
Etter kvart som myndigheitene i aukande grad tek i bruk teknologi i utforming og levering av offentlege tenester, blir tillit til både teknologien og dei som forvaltar den avgjerande. Dette er ikkje berre viktig for å lukkast med digitaliseringa av offentleg sektor, men også for å bevare den overordna tilliten i samfunnet og tilliten til styresmaktene, institusjonane og demokratiet som heilskap.
Den nasjonale indeksen for digital inkludering (Di-indeksen) inkluderer data om institusjonell tillit, sjølv om desse ikkje nødvendigvis er knytte direkte til digitale tenester.
Likevel er slik tillit særs viktig, særleg i ei tid der det menneskelege møtet i offentleg tenesteyting gradvis blir erstatta av digital kommunikasjon, og der mange avgjerder blir tekne utan direkte menneskeleg involvering.
Noreg har tradisjonelt hatt høg institusjonell tillit, men indikatorane i DI-indeksen viser at berre om lag halvparten av innbyggarane svarar positivt på om dei har tillit til Storting og regjering, høvesvis 53 % og 47 %.
Berre 42 % meiner at det er sannsynleg at myndigheitene vil regulere teknologi (for eksempel kunstig intelligens) på ein måte som hjelper innbyggarar og verksemder til ansvarleg bruk.
«Tillitsnivået i Norge har over lang tid vært blant de høyeste i verden. Dessuten så man under covid-19 at tilliten til offentlige institusjoner ble styrket. Nivået er fortsatt svært høyt, men tilliten til offentlige institusjoner og forvaltningen har hatt nedgang fra 2021 til 2022. Nedgangen gjelder på tvers av alder, kjønn og bosted.»
DI-indeksen sine indikatorar for tillit, som i stor grad bygger på data frå Innbyggarundersøkinga og IT i praksis, viser at tilliten til at myndigheitene ivaretek personvernet og sikrar at data vi deler med det offentlege vert forvalta på ein forsvarleg måte, er høgare enn tilliten til teknologi og automatiserte tenester.
Innbyggarane verkar i særleg grad å vere kritiske til at kommunikasjonen med offentlege myndigheiter vert 100 % digital og at avgjerder tekne av offentlege myndigheiter vert trefte av automatiserte system, utan menneskeleg involvering.
Mange offentlege digitale tenester er knytte til personlege forhold, ofte er vi i kontakt med det offentlege når det er noko vi treng hjelp til. For mange er det då viktig å ha moglegheit til å snakke med eit menneske.
Men tillit heng også tett saman med brukarvennlegheit, universell utforming og medverknad.
«Styrket tillit beror på økt brukervennlighet. Tillit beror på innbyggernes opplevelse av tilpasning, kvalitet, tilgjengelighet og integritet.»
Tillit er eit satsingsområde i regjeringa sin digitaliseringsstrategi
Tillit er avgjerande for digital inkludering. Dette vert også stadfesta i regjeringa sin digitaliseringsstrategi, Fremtidens digitale Norge:
«Manglende digital kompetanse, forvaltningskompetanse, tillit og mestringstro er individuelle utfordringer som kan stå i veien for å bruke digitale løsninger. I tillegg kan forhold ved selve løsningene, slik som at de ikke er universelt utformet, har dårlig brukergrensesnitt, er komplekse eller ikke henger godt nok sammen med hverandre, bidra til at innbyggerne ikke klarer å ta dem i bruk.»
For å lukkast med digitalisering i offentlig sektor, er det derfor naudsynt å lukkast med å bevare og styrke tilliten til offentlege, digitale tenester.