3 Digitale og analoge løsninger – tilgang og bruk
I dette kapittelet presenterer vi det vi har identifisert i litteratur om hvordan elever i grunnskolen bruker digitale løsninger, hvordan elever, lærere og foreldre selv beskriver hvordan de bruker digitale løsninger i intervjuer og resultater fra vår spørreundersøkelse til foreldre.
3.1 Digitale løsninger er utbredt
Både norsk og internasjonal forskningslitteratur viser at digitale løsninger har blitt en svært viktig del av skolen (Vennerød-Diesen og Pedersen 2023; Camilleri & Camilleri, 2017). NIFU-rapporten Læremidler i grunnskole og videregående skole (Vennerød-Diesen og Pedersen 2023) finner at tilnærmet samtlige skoler i Norge (98 prosent) bruker digitale løsninger i opplæringen. Svarene kommer frem i en halvårlig spørreundersøkelse som NIFU gjennomfører på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet overfor skoleledere og skoleeiere over hele landet. Undersøkelsen er representativ. Noen typer skoler er tatt ut av populasjonen: 1) skoler for elever med spesielle behov 2) skoler med læreplaner og organisering som skiller seg sterkt fra ordinære skoler, som for eksempel internasjonale skoler, og 3) skoler med svært få elever, det vil si fem eller færre (Bergene m.fl. 2022).
Mengden digitale løsninger som er brukt i skolen, har økt kraftig de siste 20 årene (Munthe m.fl. 2022). Disse er utviklet av ulike aktører: forlagene, EdTech-bransjen (bransjen for digitale læringsplattformer), NDLA (nasjonal digital læringsarena) og andre aktører, både norske og utenlandske (Munthe m.fl. 2022).
Noen av disse ressursene forholder seg til kompetansemålene i LK20 (Kunnskapsløftet). Andre digitale ressurser er laget for andre formål, men er tilpasset bruk i skolen. Det finnes altså et stort mangfold ulike digitale læremidler, ressurser og verktøy i norsk skole (Munthe m.fl. 2022).
I 2020 oppga 71 prosent av grunnskolelærerne i undersøkelsen at det fantes gode digitale ressurser i deres undervisningsfag, fordelt på 36 prosent som mente ‘i noen grad’, 25 prosent som mente ‘i stor grad’ og 10 prosent som mente ‘i svært stor grad’ (Vika 2021: 72).
I foresatte-undersøkelse rapporteres det om at 74 prosent av elevene bruker digitale løsninger i norsk eller matematikk ukentlig eller oftere: 28 prosent oppgir daglig eller hyppigere bruk av digitale løsninger i norskfaget og 25 prosent oppgir daglig eller hyppigere bruk av digitale løsninger i matematikk. For norsk oppgir 46 prosent ukentlig eller hyppigere bruk. For matematikk oppgir 4 prosent ukentlig eller hyppigere bruk. Resultatene viser også at bruken øker klart fra småtrinnet til mellomtrinnet og videre til ungdomstrinnet (1-4. trinn, 5.-7. trinn og 8.-10.-trinn).
3.2 Analoge løsninger er fortsatt vanlige
Selv om bruken av digitale løsninger er svært utbredt, tyder imidlertid forskning på at trykte læremidler fortsatt er vanlig i norsk skole. 93 prosent av skolene oppgir at de bruker trykte læremidler (Vennerød-Diesen og Pedersen 2023). Samtidig har trenden lenge pekt "mot en nedprioritering av trykte ressurser" (Vennerød-Diesen og Pedersen 2023: 12).
I foresatte-undersøkelsen rapporteres det om at bruken av analoge læremidler er omtrent på nivå med digitale løsninger. 46 prosent av foreldrene oppgir at barnet deres bruker analoge læremidler hver dag eller oftere; 29 prosent oppgir at de bruker det minst ukentlig. Til sammen oppgir altså 75 prosent av foreldrene at barnet deres bruker analoge læremidler ukentlig eller oftere. Samtidig viser tallene at foreldrene mener at barna bruker analoge læremidler hyppigere (oftere daglig) enn digitale ressurser (oftere ukentlig).
Tre av fire foreldre oppgir at barna deres bruker analoge læremidler hjemme ukentlig eller oftere. Bruken synker med økende alder. 55 prosent av foreldrene med barn i ungdomsskolen, oppgir at barna deres bruker analoge læremidler hjemme ukentlig eller oftere, mot 87 prosent av foreldre med barn i småskolen.
Samtidig som foreldrene i spørreundersøkelsen oppgir utstrakt bruk av analoge læremidler, og hyppigere bruk av slike enn av digitale verktøy, er det noe usikkerhet knyttet til resultatene. Det er vanskelig for foresatte å vite hvor hyppig de ulike læringsressursene er i bruk mens barnet er på skolen. Spørsmålsformuleringen knyttet til bruk av digitale ressurser kan også ha ført til noe underrapportering om bruk av slike ressurser i og med at vi har bedt foresatte skille mellom bruk i fagene norsk og matematikk, da det er fag elevene ikke nødvendigvis har hver dag. Samtidig gjaldt spørsmålet om analoge læremidler generelt, og ikke pr. fag, noe som kan ha ført til en overrapportering.
3.3 Kombinerte løsninger
I 2021 oppga bare 2 prosent av grunnskolene at de ikke hadde tilgang på digitale læremidler (Vennerød-Diesen og Pedersen 2023: 10). I den andre enden av skalaen oppga 7 prosent av grunnskolene at de kun satset på bruk av digitale læremidler (Vennerød-Diesen og Pedersen 2023: 12). De aller fleste skolene velger altså en kombinasjon av digitale og analoge løsninger, slik også våre data viser.
Gilje (2021) har utviklet en modell for å beskrive hvilke digitale og analoge løsninger som elever i norsk skole bruker. I modellen sin skiller Gilje mellom flere måter å sammenlikne ulike løsninger på. Den viktigste skillelinjen går mellom løsninger som er utviklet til bruk i skolen, og som altså har med undervisning (didaktikk) å gjøre, og løsninger som ikke er utviklet spesifikt for undervisning og dermed ikke er utviklet med tanke på didaktikk. Gilje kaller løsninger som er utviklet til bruk i skolen for primære ressurser, mens han kaller andre typer løsninger for sekundære ressurser (Gilje 2021: 8).
En annen skillelinje går mellom ressurser som byr på ‘innhold’ og ressurser som først og fremst er verktøy (for eksempel Word eller Excel).
‘Primærressurser’ kan være trykte eller digitale lærebøker eller digitale verktøy utviklet for bruk i skolen, som GeoGebra, Kikora eller Showbie. ‘Sekundærressurser’ er alt lærerne bruker som ikke er laget for bruk i skolen, som for eksempel Wikipedia-oppslag, filmer, podkaster, smartboard, PC, kalkulatorer eller Microsoft Office.
‘Innholdsressurser’ kan være lærebøker eller læreverk, avisutklipp, nyhetssaker eller Youtube-filmer. ‘Digitale verktøy’ har derimot ikke innhold før lærerne og elevene tar det i bruk, som en smartboard, en PC eller Microsoft OneNote.
Oslo Economics kartla i 2023 hva slags digitale løsninger skoleelever i Norge bruker. Studien bygger på en lignende kartlegging utført av Rambøll i 2017 på oppdrag fra samme direktorat, daværende Direktoratet for forvaltning og IKT. Fra hva vi forstår legger Oslo Economics (2023) en annen betydning i begrepene "primær" og "sekundær" enn det Gilje (2021) gjør. Oslo Economics definerer et primært læremiddel eller læringsressurs som noe læreren bruker for å nå målene i læreplanen. Sekundære læremidler/-ressurser er løsninger som brukes til å supplere primærløsningene (Oslo Economics 2023: 6). Inndelingen som Oslo Economics gjør for å kategorisere ulike løsninger, likner derimot på modellen til Gilje (2021).
Et hovedfunn fra Oslo Economics' rapport er at utvalget av ulike læremidler og ressurser som brukes i norsk skole, er stort. Det dreier seg om mer enn 250 ulike nettsider og applikasjoner. 82 prosent krever innlogging og/eller autentisering, og de aller fleste er avhengige av internett for å fungere. Kun tre prosent av læremidlene fungerer uten internett (Oslo Economics 2023: 14).
Programmene som oftest blir brukt som primærressurs, altså der innholdet er koblet til kompetansemål i læreplaner, er de digitale løsningene fra forlagene Gyldendal og Cappelen Damm. De fem digitale løsningene som oftest ble benyttet som primærressurs var Explore Skolestudio (Gyldendal), Skolestudio Basis (Gyldendal), Skolen fra Cappelen Damm, Multi Skolestudio (Gyldendal), Salto Skolestudio (Gyldendal). Microsoft Office-programmer var nummer seks. For øvrig var de fleste av de digitale løsningene som ble tatt i bruk i 2023 gratis (bortsett fra Microsoft Office-programmene). Disse ble brukt som sekundærressurs, altså som tilleggsressurs for å støtte undervisninga (Oslo Economics 2023).
3.3.1 Digitale læringsplattformer og samhandlings- og fildelingsløsninger (verktøy)
Siden 2017 har det vært store omveltninger i bruken av læringsplattformer. Trolig kan mye av dette skyldes koronapandemien, som stilte store krav til å få på plass løsninger raskt (Oslo Economics 2023: 16-17).
Det er langt flere skoler som rapporterer om at de bruker læringsplattformer i 2023 enn i 2017, og de benytter andre typer programmer enn de gjorde i 2017. De mest brukte programmene i 2023 er Office 365, som 68 prosent av grunnskolene bruker, og Microsoft Teams, som 64 prosent bruker. Også OneNote, Visma Flyt Skole og Showbie er brukt av mellom en tredel og halvparten av grunnskolene. De tre mest brukte programmene er Microsoft-programmer. Samtlige løsninger krever autentisering/innlogging (Oslo Economics 2023: 16-17).
Som en ren samhandlings- og fildelingsløsning, dominerer Microsoft Teams. Tre av fire skoler rapporterer at de benytter seg av det. Blant de nest mest vanlige er Visma Flyt Skole og Google Meet, som rapporteres å være brukt av henholdsvis 30 og 20 prosent av skolene (Oslo Economics 2023: 16-17).
3.3.2 Bruk av digitale løsninger i 1:1-klasserom
En stor studie gjennomført i 2019 av norske 1:1-klasserom, altså klasser der alle elever har sin egen digitale enhet, viste at det er stor variasjon i hvordan lærerne organiserer (Gilje, Bjerke og Thuen 2020).
Studien viser at individuelt arbeid er den mest vanlige arbeidsformen, men at denne kombineres med gruppearbeid. Elevene arbeidet i en av disse to arbeidsformene i 70 prosent av tiden som forskerne observerte i klasserommene (Gilje, Bjerke og Thuen 2020: 5). Dette står i motsetning til tidligere forskning på "ordinære" klasserom, der helklasseundervisning, altså at læreren står og snakker og forklarer for alle samtidig, har vært den dominerende undervisningsformen (Gilje, Bjerke og Thuen 2020: 5; 20).
Analysene som forskerteamet fra UiO gjorde av undervisningsøktene, viste videre at elever i 1:1-klasserom har stor frihet. For eksempel kunne elevene i studien selv ofte velge om de ville løse oppgaver på skjerm eller på papir. De kunne også ofte velge hva slags kilder, ressurser eller verktøy de ville bruke (Gilje, Bjerke og Thuen 2020: 6).
Studien til Gilje, Bjerke og Thuen (2020:6) viste også at lærerne bruker digitale verktøy til å legge til rette for samarbeid i helklasse og at elevene både brukte innhold og verktøy som var laget for undervisning og som ikke var laget for undervisning.
Det er vanlig praksis i 1:1-klasserom at lærerne planlegger og deler undervisningsopplegg med elevene ved hjelp av digitale verktøy. Elevene får dermed tilgang på hver sin digitale "ressursbank" som de kan bruke ved behov, for eksempel hvis de har vært syke eller ønsker å gå gjennom stoffet på nytt. Oppleggene og ressursene består av stoff fra lærebøker og andre kilder som lærerne har klippet ut og limt inn og tilpasset elevene. Her kan det også ligge oppgaver (Gilje, Bjerke & Thuen 2020: 6).
I gruppeintervju med lærere som er gjennomført som en del av dette prosjektet (gjennomført høst 2023, lærer 5.trinn og lærer 10. trinn), forteller læreren som underviser på ungdomstrinnet at slike «ressursbanker» også blir benyttet av lærere som dokumentasjon på hva de enkelte elevene har arbeidet med gjennom året. I tilfeller hvor lærere mangler vurderingsmateriale fra prøver eller andre vurderingsformer, bruker lærere «ressursbanken» i OneNote som alternativt vurderingsmateriale.
Mye kan tyde på at skole-Norge over tid har beveget seg vekk fra å benytte digitale løsninger som støtteressurs og over til å bruke dem som hovedressurser i skolearbeidet (Vennerød-Diesen & Pedersen 2023). Læreboken er ikke lenger like viktig i undervisning og læring. Læreboken fungerer mer som et supplement og én kilde blant flere mulige (Gilje, Bjerke & Thuen 2020).
Gilje, Bjerke & Thuen omtaler kombinasjonen av ulike læringsressurser som et "hybrid ressursunivers", hvor elevene veksler mellom analoge og digitale verktøy avhengig av fag og hva slags aktiviteter elevene skal utføre (Gilje, Bjerke & Thuen 2020: 48).
Særlig relevant for vår undersøkelse er at det å navigere i dette «hybride læringsuniverset» stiller betydelig krav til kompetanse hos elevene til å strukturere seg og skape oversikt (Gilje, Bjerke & Thuen 2020: 49).
3.4 Kjennskap til digitale løsninger
Resultatene fra foresatte-undersøkelsen viser at de fleste foresatte opplever at de har god kjennskap til barnets bruk av digitale løsninger for skolearbeidet, se Figur 3‑1.
Figur 3-1: Hvor god eller dårlig kjennskap har du til ditt barns bruk av digitale løsninger og læremidler i ulike situasjoner?
Slik vi forventet, basert på intervjuene, er det digitale løsninger for skolearbeid hjemme som foreldrene opplever at de har best kjennskap til. 78 prosent oppgir at de har svært eller ganske god kjennskap til barnas bruk av digitale løsninger i skolearbeid hjemme. Bare 2 prosent mener at de har svært dårlig kjennskap.
Også kjennskapen til bruk av digitale løsninger for kommunikasjon med skolen/lærerne, rapporteres som god. 69 prosent av de foresatte mener at de har svært god eller ganske god kjennskap til slike løsninger. Bare 4 prosent mener at de har svært dårlig kjennskap.
Det er også et flertall som oppgir at de har svært god eller ganske god kjennskap til bruken av digitale løsninger i undervisningssituasjoner på skolen (65 prosent). Her mener 5 prosent at de har svært dårlig kjennskap.
Det er også flere enn halvparten av foreldrene (58 prosent), som mener de har svært god eller ganske god kjennskap til de digitale løsningene som barnet bruker for å få faglige tilbakemeldinger fra lærer. 4 prosent har svært dårlig kjennskap til dette.
Barnets bruk av digitale løsninger for å samarbeide med andre elever, er det lavest andel foreldre som rapporterer å ha kjennskap til. 48 prosent kjenner ganske godt eller svært godt til dette. Her oppgir 7 prosent av foreldrene at de har svært dårlig kjennskap til barnets bruk av digitale løsninger.
Når vi ser på materialet i lys av alder på barna, ser vi at kjennskapen til hvordan samarbeidet med andre elever foregår, øker med alder. Mens 40 prosent av foresatte med barn på 1.-4. trinn oppgir å kjenne svært godt eller godt til de digitale løsningene barnet deres bruker for å samarbeide med andre elever, gjelder dette 57 prosent av foresatte til barn på ungdomsskolen. Forskjellene er statistisk signifikante.
Deler av, men ikke hele, denne forskjellen kan forklares av at det er mer uvanlig på barnetrinnet at elevene ikke selv kommuniserer digitalt med lærer.
Resultatet ligner på spørsmålet om foresattes kjennskap til hvordan elevene får faglige tilbakemeldinger fra lærer. Mens 52 prosent av foreldrene med barn på 1.-4. trinn kjenner svært godt eller godt til de digitale løsningene barnet deres bruker for å få slike tilbakemeldinger fra lærer, gjelder dette 68 prosent av foreldrene til barn på ungdomsskolen. Forskjellene er statistisk signifikante. Trolig er det også mer uvanlig, særlig i 1. og 2. trinn at elevene får tilbakemelding digitalt.
Den motsatte trenden finner vi for kjennskap til digitale løsninger i skolearbeidet hjemme. 34 prosent av foresatte til de yngste barna oppgir svært god kjennskap til dette. Dette gjelder 30 prosent av foreldrene med barn på mellomtrinnet og 23 prosent av foreldrene med barn i ungdomsskolen. Forskjellene er statistisk signifikante.
3.4.1 Foreldrenes begrensninger i kjennskapen til digitale løsninger
Innføringen av digitale løsninger i skolen har til en viss grad utløst frykt i samfunnet for at bruken av digitale ressurser har "frakoblet" foreldrene fra barnas læringsmiljø. Som Lektorlaget tidligere har uttalt (sitat): "For foresatte er det enklere å følge med i hva som foregår på skolen når hovedvekten av læremateriellet er papirbasert" (Lektorlaget 2023).
En følelse av frakobling kan skyldes at en laptop eller nettbrett ikke innbyr til samtale eller diskusjon om innholdet. Mange av de digitale enhetene er lukket for innsyn, i motsetning til en fysisk bok eller et skrivehefte som det er lettere for foreldre å ta en titt i eller plukke opp og snakke med barna om. En følelse av å være frakoblet vil trolig bli forsterket av at digitale løsninger, særlig de som er koblet til internett og som av personvernhensyn er passordbeskyttet eller krever personlig autentisering.
Vi har ikke stilt foresatte konkrete spørsmål om denne utfordringen, men vi finner tydelige spor i åpne kommentarer fra foresatte-undersøkelsen og i intervjumaterialet.
I begge disse datakildene er foreldres frustrasjon over manglende kjennskap til bruk av digitale løsninger fremtredende. Foreldre blir frustrert fordi de ikke selv kommer inn på barnas digitale enheter og fordi innholdet på de digitale enhetene er uoversiktlig. Foreldre forstår ikke hvor de kan finne lekser eller tekster eller hvor de kan finne ut hva barna faktisk har gjort av skolearbeid. Mange ulike programmer og applikasjoner, avhengig av fag, skaper forvirring. Da blir det vanskelig for foreldre å hjelpe barna når de trenger det.
Lærerintervjuet bekreftet inntrykket av foreldrefrustrasjon over digitale løsninger. Lærerne var frustrert på foreldrenes vegne over dårlig tilgjengelighet og uoversiktlig innholdet, noe som gjør det krevende for foreldrene å ha innsikt i skolearbeidet.
3.5 Tilgang på digitale enheter
De nyeste tallene om grunnskolen, fra Grunnskolens informasjonssystem (GIS), viser at de aller fleste elevene har sin egen digitale enhet, såkalt 1:1-dekning. I skoleåret 2021-2022 hadde 89,2 prosent av elevene i grunnskolen sin egen digitale enhet. I skoleåret 2022-2023 økte andelen med 0,5 prosentpoeng til 89,6 prosent. GIS har ikke informasjon om antallet digitale enheter i skolen før 2020-2021, men det er grunn til å anta at investeringen i digitalt utstyr gikk kraftig opp i forbindelse med koronapandemien, da skolene ble stengt og elevene måtte ha digital hjemmeskole.
Undersøkelser tyder på de aller fleste skoleledere mener at kvaliteten på de digitale enhetene er tilfredsstillende. I Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse høsten 2021 oppga 69 prosent av skolelederne at kvaliteten på den digitale infrastrukturen var god nok til at lærerne kunne gjennomføre variert digital undervisning. 23 prosent mente at infrastrukturen varierte en del i kvalitet (Bergene m.fl. 2021: 104). 78 prosent av skolelederne mente at kvaliteten på den digitale infrastrukturen var god nok til at elevene kunne delta i den digitale undervisningen. 20 prosent mente at infrastrukturen varierte en del i kvalitet (Bergene m.fl. 2021: 105). At nær én av fem rapporterer at det kvaliteten varierer er imidlertid ikke ubetydelig, selv om dette blir et tolkningsspørsmål.
3.6 Bruk av analoge og digitale løsninger – hyppighet
Det finnes i utgangspunktet lite tallfestet kunnskap som beskriver hvordan elevene bruker de digitale løsningene i større detalj, for eksempel innen sentrale fag som norsk og matte, og for ulike måter å arbeidet på. Vi har samlet inn data om hvordan digitale løsninger kombineres med analoge løsninger, i hvilket omfang elevene bruker ulike løsninger og hvordan bruken skiller seg mellom utvalgte skolefag.
Figur 3-2: Hvor ofte bruker ditt barn fysiske/trykte læremidler i skolearbeidet? / Hvor ofte bruker ditt barn digitale løsninger/læremidler i fagene norsk og matte?
Figur 3‑2 viser at foresattes svar på hvor ofte eleven bruke fysiske og digitale løsninger i norsk og matte. Tre av fire foresatte oppgir at barnet deres bruker fysiske/trykte læremidler daglig eller ukentlig, særlig på skolen, men også hjemme.
Andelen som oppgir at barna bruker trykte læremidler er høyere for respondenter med barn i 1.-4. klasse og lavere for 8.-10. klasse. Bruken av fysiske læremidler ser altså ut til å synke etter som elevene bli eldre. For elever på ungdomsskolen oppgir 12 prosent av foreldrene at barna deres sjelden eller aldri bruker lærebøker på skolen. Hjemme gjelder dette 27 prosent. For foresatte med elever i småskolen er det bare 3 prosent som svarer at barna deres ikke bruker trykte læremidler på skolen (7 prosent hjemme).
Sett under ett svarer omtrent tre av fire at barnet bruker digitale løsninger i skolearbeidet daglig eller ukentlig. Det gjelder både fagene norsk og matematikk, men bruken varierer etter klassetrinn.
For respondenter med barn i 8.-10. klasse er andelen som bruker digitale læremidler i norsk eller matematikk ukentlig eller hver dag langt høyere (litt over 80 prosent) enn for 1.-4. klasse (litt under 65 prosent).
En skriftlig tilbakemelding fra en forelder kan fungere som eksempel på hvordan bruken av digitale løsninger øker – og endrer seg – etter hvert som barna blir eldre. Det eldste barnet i familien, en gutt i femte klasse, hadde denne erfaringen (sitat fra forelder):
«Brukt Showbie fra førsteklasse, inntil de gikk over til Teams i slutten av fjerdeklasse. Har snart hatt 5 års skolegang uten bøker, minimalt eller ingen tilgang til skriftlige lekser før vi etterspurte som foreldre. (...) skolen krevde fra begynnelsen at skriving skulle skje på iPad, med finger. Skriver nå på ark (skrivebok) der det blir tatt bilde av og lastet inn.»
Den samme forelderen har også fortalt oss om erfaringene med familiens yngste barn. Tredjeklassingen bruker også Showbie. Denne løsningen har nå en løsning slik at foreldrene kan følge med på arbeidet. Tredjeklassingen har også fått bøker og lekser på papir fra skolen. Leksene laster hen inn med bilde i en digital løsning, som har vært opplegget helt fra førsteklasse.
Forskjellene mellom opplegget som femte- og tredjeklassingen har blitt tilbudt, kan være illustrerende for den raske utviklingen som skjer med de digitale løsningene i seg selv og for utviklingen som skjer i hvordan disse brukes i samspill med analoge løsninger. Skoler som ser ut til å ha testet rene digitale løsninger i lese- og skriveopplæringen, ser ut til å være på vei tilbake til også å benytte seg av analoge løsninger.
Resultatene fra foresatte-undersøkelsen viser at foresattes opplevelse er at elevene både har tilgang på fysiske og digitale løsninger, og at fysiske læremidler oftere blir brukt på skolen enn hjemme. Foreldrene oppgir en omtrent lik fordeling i bruken av digitale løsninger i fagene matte og norsk.
Resultatene er på linje med funnene i NIFU-rapporten fra 2023 (Vennerød-Diesen & Pedersen 2023: 11) om at de fleste elevene benytter en kombinasjon av digitale og fysiske læremidler.
3.7 Bruk av digitale løsninger i norsk
Foresatte rapporterer i spørreundersøkelsen at bruken av digitale løsninger i faget norsk er variert. Mellom 65 og 75 prosent av foreldrene oppgir at barna deres bruker digitale læremidler til å besvare oppgaver, få tilgang til tekster, produsere tekst selv og lage presentasjoner. Resultatene er vist i Figur 3‑3.
Figur 3-3: På hvilke måter bruker ditt barn digitale løsninger/læremidler i faget norsk?
Halvparten rapporterer at de bruker digitale løsninger til å se filmer/video, mens 35 prosent bruker digitale løsninger til å samarbeide med andre elever. Forholdsvis få, om lag 10 prosent, bruker digitale løsninger til å høre på podcast.
Foreldrenes oppfatninger av bruken av digitale løsninger i norsk varierer en del etter klassetrinn. Hovedinntrykket er at foreldrene til barn i småskolen i større grad enn andre foreldre ikke vet hva barna deres bruker digitale løsninger til i faget norsk. Det er også slik at bruken øker, både i omfang og innhold mellom hovedtrinnene. De meste avanserte arbeidsformene, som samarbeid, tekstproduksjon og tilbakemeldinger, er langt mer vanlig på ungdomstrinnet.
Figur 3-4: På hvilke måter bruker barnet ditt digitale løsninger/digitale læremidler i faget matte?
For elever i småskolen er bruken av digitale verktøy i matematikk signifikant lavere enn for gjennomsnittet for alle elever. Likevel er det svært vanlig at elever i småskolen bruker verktøy til å løse oppgaver (72 prosent) og til å få tilgang til oppgaver (64 prosent). Digitale mattespill er også vanlig på 1.-4. trinn (65 prosent).
Bruken av digitale løsninger i matematikk øker mye på mellomtrinnet. Barna bruker nå digitale løsninger til flere aktiviteter enn i småskolen. Flere enn åtte av ti bruker nå digitale verktøy til å jobbe oppgaver eller å få tilgang til oppgaver. Bruken av mattespill er mest utbredt blant elever i 5.-7. klasse, der 69 prosent av foreldrene oppgir at barna bruker det.
Elever i ungdomsskolen bruker digitale verktøy i omtrent samme utstrekning som elever på mellomtrinnet, men det blir mindre vanlig å bruke digitale mattespill. Foreldrene oppgir at bare 47 prosent av elevene på ungdomsskolen bruker slike spill (mot 69 prosent på ungdomstrinnet). Derimot bruker langt flere elever på ungdomsskolen digitale verktøy i matematikk til å få tilbakemelding fra læreren (50 prosent), samarbeide med andre elever (38 prosent), se filmer/videoer (33 prosent) og til å lage oppgaver selv (26 prosent).
På samme måte som for norsk, blir bruken av digitale løsninger mer variert i matematikk etter hvert som elevene blir eldre.
3.9 Kommunikasjon og samhandling
I foresatte-undersøkelsen stille vi også spørsmål om bruk av digitale løsninger til kommunikasjon og samhandling.
Figur 3-5: Hvor ofte kommuniserer barnet ditt med lærerne sine på følgende måter?
Som vist i Figur 3‑5 oppgir foresatte at barna deres sjelden eller aldri bruker telefon (93 prosent) eller sms (88 prosent) til å kommunisere med lærerne sine. De fleste svarer også at de sjelden eller aldri bruker Teams-chat (58 prosent) eller andre samhandlingsplattformer (54 prosent). Rundt 25 prosent rapporterer om at de bruker meldingstjenester daglig eller ukentlig.
Valg av kommunikasjonskanal varierer noe etter klassetrinn. Blant respondenter med elever i 8.-10 klasse oppgir 44 prosent at barna deres kommuniserer via meldinger/chat på Teams med læreren daglig eller ukentlig. Dette gjelder kun 10 prosent i 1.-4. klasse. Det kommer frem i et intervju med lærere at kommunikasjon med læreren går gjennom foreldrene frem til 5. trinn, og det er først da at lærerne begynner å kommunisere direkte med elevene. Det må likevel nevnes at dette sannsynligvis varierer noe mellom skoler.
Det ser ikke ut til å være systematiske forskjeller mellom hvordan gutter og jenter kommuniserer med lærerne sine.
3.9.1 Holdninger til balansen mellom trykte og digitale løsninger
Foresatte fikk spørsmål om hva slags holdninger de har til barnas bruk av digitale løsninger i skolearbeidet. Nesten halvparten av foreldrene synes at det er passe mye. Samtidig viser svarene en jevn balanse mellom de som synes bruken er på et passelig nivå og de som synes det blir for mye. Ca. 47 prosent synes det er passe mye og 44 prosent synes det er for mye.
Figur 3-6: Hva slags holdning har du til ditt barns bruk av digitale løsninger/læremidler?
Få foresatte, kun 4 prosent, svarer at de synes det er for lite bruk av digitale løsninger i skolen. Få svarer at de ikke har en mening, 5 prosent. Fordelingen er omtrent den samme i alle klassetrinn. Resultatene er vist i Figur 3‑6.
For mye bruk?
Selv om nesten halvparten av foreldrene i undersøkelsen er positive til omfanget av digitale løsninger i skolen, ønsker omtrent like mange seg en bedre balanse mellom fysiske og digitale løsninger enn de opplever at det er i dag. Typiske tilbakemeldinger fra fritekstfelt er at (sitat): "det [digitale løsninger] kan lette arbeidet, men aldri erstatte en bok."
Utsagnet illustrerer at det ikke nødvendigvis er sånn at foreldrene ønsker å kutte ut digitale løsninger, men at bruken av dem skal balanseres av fysiske løsninger, som for eksempel skriving for hånd og lesning av fysiske bøker.
Om lag 15 prosent av de 900 foresatte som har brukt muligheten til å gi et avsluttende fritekstsvar til slutt i undersøkelsen, mener at barna deres bruker for mye tid foran skjerm. Dette handler blant annet om at barna allerede bruker mye tid foran skjerm utenfor skolen, de har gjerne mobiltelefon eller PC hjemme, og får dermed aldri pause fra skjermen når denne også brukes mye på skolen. Foreldrene er bekymret for barnas utvikling av ferdigheter og usikre på hvordan digitale verktøy i skolen og skjermtid egentlig påvirker læring. En respondent skriver for eksempel:
«For mye skjerm, for tidlig i barnas liv. Skjerm er distraksjon og skjermtiden på skolen kommer i tillegg til skjermtid hjemme. Det er en evig kamp å regulere mengden tid på skjerm, når barna bruker MineCraft School på skolen har vi gått flere skritt for langt. Jeg oppfatter dette som et stort eksperiment, der hverken fagmiljø eller lærere egentlig vet fordeler/ulemper og balansepunkt mellom de. Denne mengden skjerm i skolen er en uting!»
Foreldre med høyere utdanning mer enn fire år er overrepresentert blant dem som mener at det er for mye bruk av digitale løsninger i skolen. Foreldre med lang høyere utdanning er overrepresentert i utvalget, siden de utgjør 49 prosent. 53 prosent av disse foreldrene synes det blir for mye, mot bare 34 prosent av foreldre med yrkesfaglig utdanningsbakgrunn fra videregående skole. Gjennomsnittet i hele utvalget er 44 prosent.
Resultatene viser for øvrig at det er en sammenheng mellom foresattes holdninger og hva de rapporterer om bruken. Signifikant flere av dem som er kritiske til digitale løsninger rapporterer også om at digitale løsninger er mer i bruk, både i skolen eller hjemme, og at analoge løsninger er mindre i bruk. Resultatet tyder på at foreldrene svarer «konsistent», altså at jo mer eleven bruker digitale løsninger (og jo mindre de bruker fysisk læremidler) jo mer kritisk er foresatte. Vi har ikke mulighet til å teste om foresattes holdninger påvirker hva de svarer om bruk, for eksempel om de som er skeptiske til digitaliseringen i skolen rapporterer høyere tall fordi de er kritiske eller fordi barna deres faktisk bruker digitale løsninger mer.
For lite bruk?
Bare 4 prosent av foreldrene i undersøkelsen mener at barna deres bruker for lite digitale ressurser i skolearbeidet. Vi finner igjen det samme mønsteret for dem, som for de som mener at bruken er for stor, men med motsatt fortegn. Følger vi logikken i forrige avsnitt, betyr det at lite bruk av digitale løsninger gjør foreldre mer positive. Det er uklart hvordan vi skal tolke resultatet.
Er foreldrene og skolene enige i hva som er passe mye bruk?
Hva vet vi om skoleeiernes og -lederes syn på balansen mellom fysiske og digitale løsninger i grunnskolen? Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse våren 2023 viste klart at de fleste skoleeierne og -lederne var tilfredse med balansen mellom digitale og fysiske læremidler. Totalt svarte 70 prosent av lederne i grunnskolen og 78 prosent av de kommunale skoleeierne at de syntes balansen var god. (Bergene m.fl. 2023: 59).
14 prosent av skoleeierne og 26 prosent av skolelederne mente imidlertid at skolene baserte seg for mye på digitale læremidler. Men ikke alle var enige i det: 8 prosent av skoleeierne og 4 prosent av skolelederne mente at skolene baserte seg for mye på trykte læremidler (Bergene m.fl. 2023: 58-59).
Spørreundersøkelsen som vi har gjennomført blant foreldre med barn i grunnskolen, er ikke direkte sammenliknbar med undersøkelsen til NIFU. Både spørsmålsformuleringer og populasjon er annerledes. Basert på våre resultater, kan vi likevel være forholdsvis sikre på at foreldre er mer kritiske enn skoleeiere og skoleledere til balansen mellom fysiske og digitale løsninger. Mens 78 prosent av skoleeierne og 70 prosent av skolelederne synes balansen mellom trykte og digitale løsninger er god/at det er passe mye bruk av digitale løsninger, gjelder det 47 prosent av foreldrene i vår undersøkelse, altså vesentlig færre. Og mens 14 prosent av skoleeierne og 26 prosent av skolelederne synes at det blir for mye digitalt, gjelder det 44 prosent av foreldrene i vår undersøkelse, altså vesentlig flere.
3.10 Oppsummering
I delkapitlet har vi redegjort for hva vet om bruken av digitale løsninger i grunnskolen, fra annen litteratur og fra ny empiri som vi har samlet inn.
Materialet tyder på at digitale løsninger er svært utbredt. Praktisk talt alle elever har tilgang til sin egen digitale enhet, noe som gjør at elevene i høy grad arbeider i det som kalles 1:1-klasserom, altså der hver enkelt elev har en digital enhet.
Svarene i spørreundersøkelsen viser en jevn balanse mellom de som synes bruken av digitale løsninger er på et passelig nivå og de som synes det blir for mye digitalt i skolen. Ca. 47 prosent synes det er passe mye bruk av digitale løsninger i skolen, og 44 prosent synes det er for mye. Foreldre med lang høyere utdanning er de mest skeptiske.
1:1-klasserom er preget av at elevene, i høyere grad enn før, jobber selv (både individuelt og i grupper) fremfor å følge med på hva læreren gjør. Mens lærerens rolle før ofte dreide seg om å undervise i helklasse, er lærernes rolle nå, i langt større utstrekning enn tidligere, å tilrettelegge for at elevene kan jobbe utforskende eller «produserende». Dette er i tråd med det fagfornyelsen av læreplanen Kunnskapsløftet (LK20) legger opp til.
Vi finner videre at tilbudet av digitale løsninger i skolen er svært omfattende. Forlagene, den norske Edtech-bransjen og store internasjonale utviklere tilbyr et stort utvalg læremidler, ressurser, verktøy og plattformer, gratis eller mot betaling. Noen er utviklet for bruk i skolen, mens mange ikke er det. Mange løsninger som brukes i skolen, har pedagogisk innhold, mens andre løsninger er rene digitale verktøy (som fildelingsløsninger eller samhandlingsløsninger).
Lærerne har jobben med å velge ut innhold som elevene får presentert og skal jobbe med, i ulike digitale verktøy. Elevenes digitale enheter blir en "ressursbank" for hver enkelt elev der det samler seg opp fagstoff, oppgaver og notater og tilbakemeldinger fra lærere. Funn i materialet tyder på at denne ressursbanken kan fremstå som svært uoversiktlig for foreldrene (og for elever med ulike utfordringer, noe vi kommer tilbake til i kapittel 5). Det å prioritere mellom digitale og analoge ressurser og å navigere i ressursene bidrar i seg selv til å trene elevenes kompetanse i både lesing og digitale ferdigheter, men det stiller krav til digitale ferdigheter.
Akkurat hvordan analoge løsninger kombineres med digitale løsninger, er det vanskelig å få klare svar på i materialet vårt. Funnene kan likevel tyde på at fysiske og løsninger (og kilder) brukes samtidig, med mål om å utfylle hverandre, i såkalte "hybride" klasserom. Mye tyder også på at balansen mellom digitale og analoge løsninger er utfordrende, og som hver enkelt lærer til en viss grad tilpasser selv.