Eldre, elever og app-kaos: Hva Arendalsuka lærte oss

Selv om det er stor forskjell på 13-åringen som mangler tilgang til gode digitale bøker og 75-åringen som ikke får tilgang til nettbanken, så peker erfaringene fra panelsamtalene likevel mot noen felles konklusjoner:

Vi stiller oss i for liten grad spørsmålet om hvilket problem den digitale løsningen skal løse. Når vi digitaliserer for fort, blir mangfoldet blant brukerne ofte glemt. Er løsningene gode nok, trenger ikke brukeren mer kompetanse. Vi som utvikler tjenester trenger mer kompetanse om hvem brukeren er og hva brukeren trenger, slik at vi bygger broer istedenfor barrierer.

Løsningene er ikke laget med tanke for alle

Digital deltakelse handler ikke lenger bare om å mestre én enkelt digital løsning. I dag betyr det å kunne ta del i utdanning, arbeid, offentlige tjenester og sosiale fellesskap – hele livet. Likevel preges den offentlige debatten ofte av snevre vinkler: for eldre dreier det seg gjerne om manglende kompetanse og behov for støtte, for unge om skjermbruk og begrensning. Utenforskap er en av vår tids største utfordringer, og digital inkludering er derfor mer enn et spørsmål om ferdigheter – det er et spørsmål om rettferdighet og likeverdig tilgang. Digital inkludering er en forutsetning for demokrati, tillit og samfunnsdeltakelse.

Ingen setter seg ned for å lage løsninger som skal ekskludere. Likevel, i en hektisk arbeidshverdag med krav om raske leveranser og manglende innsikt i mangfoldet blant brukerne, trår mange feil. Resultatet blir løsninger som krever for mye forkunnskap, for mange steg eller høy digital modenhet. Da mister vi det viktigste: at digitalisering skal gi forenkling, frihet og muligheter – ikke skape nye barrierer.

For det er ikke slik som man ofte kan få inntrykk av - at eldre generelt ikke har glede eller nytte av digitalisering. AI AGE-undersøkelsen fra OsloMet som ble lagt frem på Unikt-forumet i mars, viser for eksempel at 97 prosent av eldre har internettilgang, og 2 av 3 opplever digitaliseringen som en forbedring. Den gir større frihet, bedre helseoppfølging og enklere kontakt med familien.

Samtidig viser forskning fra OsloMet at når voksne barn mellom 45 og 67 år ble spurt om foreldrenes digitale mestring, svarte de at bare 15 prosent av mødrene og 34 prosent av fedrene klarer seg helt selv og at de uten familie står i fare for å falle helt utenfor digitalt.

Poenget er at det ikke er digitaliseringen i seg selv som skaper utenforskap, men hvordan vi utformer løsningene. Når analoge alternativer samtidig fjernes eller gjøres utilgjengelige, øker barrierene. For å sikre at alle kan delta, må vi utvikle tjenester som tar høyde for variasjon i ferdigheter, utstyr, språk, kognisjon og livssituasjon – og samtidig tilby reelle alternativer for de som ikke kan eller ønsker å bruke digitale kanaler.

Digitalisering kan gi et mer effektivt, rettferdig og inkluderende samfunn, hvis vi bygger riktig fra start. Som Jan Davidsen fra Pensjonistforbundet sa: Mange eldre har fått en bedre hverdag digitalt og vil ikke tilbake til 90-tallet, men vi må samtidig sikre gode alternativer for dem som faller utenfor.

Kompleksitet er et designvalg

Mange opplever at den digitale hverdagen er fragmentert og uoversiktlig. Hver enkelt virksomhet og tilbyder utvikler og ruller ut sine egne løsninger oftest ut fra et behov som oppstår i virksomheten. Våre tall i tilsynet viser at bare offentlig sektor alene tilbyr over 8100 nettsider og apper til innbyggerne. Da blir det opp til innbyggerne å finne ut av hvordan hver app og hver nettside fungerer og lære seg den enkelte prosessen, innloggingen og løsningen. Men kompleksitet er ikke naturgitt, det er resultatet av valg i utviklingen av tjenester.

Digitaliseringen har så langt vært langt på vei organisk og for lite samordnet. Det er mye positivt med det – dette har gitt oss stor grad av innovasjon og mange ulike nye måter å løse utfordringer på. Dette vil vi ikke stanse. Samtidig kreves det mer når digitale løsninger i så stor grad er blitt en del av måten innbyggerne må samhandle med offentlig sektor og næringsliv. Det krever større grad av standardisering, profesjonalisering, kunnskap hos dem som digitalisering og ikke minst samordning mellom ulike virksomheter og bransjer.

I debatten Bare én app til løftet Beth Stensen i NAVs nye avdeling for brukeropplevelse kloke perspektiv om at vi når vi digitaliserer i større grad må kunne svare på og forstå hvilket problem vi skal løse. Det er ikke digitalisering i seg selv som er målet – det er tanken på hvilket samfunn vi vil ha som skal styre.

Om vi gjør dette riktig, kan felles standarder, universell utforming, eID for alle og samordning gjøre hverdagen enklere, uten å bremse innovasjonen. Kunstig intelligens, bedre datadeling og smartere design kan fjerne mange av dagens barrierer, hvis vi styrer utviklingen klokt og bygger tillit underveis.

Teknologi som nøkkel til inkludering i skolen

Skjerm i skolen er en het og til dels polarisert debatt. Det er synd, for på samme måte som ellers i samfunnet gir digitale løsninger i skolen både helt nye muligheter for læring og inkludering, samtidig som det gir nye utfordringer for lærere og foreldre. Derfor er det viktig at debatten blir nyansert. Skjerm i skolen er ikke TikTok, Snap og underholdning. Det er læring – både i digitale ferdigheter og i form av digitale læremidler særlig utviklet for fag og pedagogikk. Den analoge boka er kan utgjøre en barriere for mange – både for elever med nedsatt syn, dysleksi og norsk som andre språk. Derfor har forskningen vist at blyant og digitale læremiddel bør brukes side om side, som for eksempel når det gjelder skrivetrening, også for de yngste (forskningsprosjektet DigiHand).

For mange elever gir digitale læremidler en viktig inngang til læring. På Sørbø skole i Sandnes bruker lærere Write Reader med talestøtte fra 1. klasse. Elevene opplever skriveglede og mestring, uavhengig av hvor modne de er i å forme bokstaver.

For elever med særskilte behov kan digitale læremidler være selve inngangsbilletten til læring. Mange elever med f.eks. dysleksi har opplevd å bli satt til side i skolehverdagen når de ikke henger med i den analoge delen av undervisningen. Derfor er digitale løsninger en viktig del av lærerens pedagogiske verktøykasse og gjør det enklere å tilpasse undervisningen til den enkelte elev uten å sette noen utenfor. Når verktøyene er universelt utformet og integrert i undervisningen, får ikke bare elever med særskilte behov bedre muligheter – også elever som har høy grad av modenhet kan få utfordringer og oppgaver tilpasset sitt nivå. Å utsette bruken av slike verktøy kan bety at elever mister muligheten til tidlig mestring og læringsglede.

For elever gir det digitale så mange muligheter at å stoppe digitaliseringen i skolen vil være et feilspor. Vi må heller basere digitalisering på kunnskapen som vi allerede har og gjerne si ja takk til både blyant og skjerm.

Anja Johansen, leder av skolepolitikk i Abelia, påpekte at barn som er motorisk senere utviklet, kan oppleve skrivemestring ved å skrive digitalt.

Fra mest til best digitaliserte land

Det er lett å skylde på brukerne når de ikke får det til. Men tallene og erfaringene våre viser at utfordringene oppstår fordi løsninger er laget uten nok innsikt i brukernes reelle behov og forutsetninger.

Vi trenger et systematisk kompetanseløft hos utviklere, leverandører og beslutningstakere, slik at