Kartlegging av antall personer med ulike typer nedsatt funksjonsevne i Norge

Utarbeidet for Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) 7. desember 2016

Om Oslo Economics

Oslo Economics utreder økonomiske problemstillinger og gir råd til bedrifter, myndigheter og organisasjoner. Våre analyser kan være et beslutningsgrunnlag for myndighetene, et informasjonsgrunnlag i rettslige prosesser, eller et grunnlag for interesseorganisasjoner som ønsker å påvirke sine rammebetingelser. Vi forstår problemstillingene som oppstår i skjæringspunktet mellom marked og politikk.

Oslo Economics er et samfunnsøkonomisk rådgivningsmiljø med erfarne konsulenter med bakgrunn fra offentlig forvaltning og ulike forsknings- og analysemiljøer. Vi tilbyr innsikt og analyse basert på bransjeerfaring, sterk fagkompetanse og et omfattende nettverk av samarbeidspartnere.

Utredningskompetanse

Oslo Economics bistår offentlige virksomheter med utforming av ulike typer beslutningsgrunnlag, og har allmenn og bred utredningskompetanse. Vi har lang erfaring med å forstå utredningsbehovet i det offentlige, både i små oppdrag og omfattende utredninger.

Vi har kompetanse på alt fra enkle dataanalyser til mer avansert økonometrisk metode. Vi benytter også dybdeintervjuer og arbeidsgruppemøter for å innhente forståelse fra relevante aktører om et forhold eller en problemstilling. Vårt mål er at alle analyser skal være lette å forstå.

Innhold

    1. Innledning

    1.1 Bakgrunn for oppdraget

    Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.) § 14 stiller krav til universell utforming av ikt. Innholdet i kravene følger av forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (ikt) løsninger, som trådte i kraft 1. juli 2013.

    Forskriften regulerer ikt-løsninger, nærmere bestemt nettsteder og automater, som er rettet mot allmennheten. Både offentlige og private virksomheter, herunder lag og organisasjoner, plikter å følge standardene som fremgår av forskriften. Formålet med forskriften er å sikre at flest mulig kan benytte seg av ikt-løsningene.

    For å sikre at nettløsninger og automater kan brukes av alle, fører Tilsynet for universell utforming av ikt (Tilsynet), som er en del av Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi), tilsyn med virksomheter i privat og offentlig sektor for å sjekke om de følger regelverket. Som et ledd i disse tilsynsoppgavene ønsker Tilsynet å samle inn statistikk som gir en oversikt over antall personer i Norge som har en funksjonsnedsettelse som har betydning for bruk av ikt-løsninger.

    1.2 Nærmere om oppdraget

    Oslo Economics har fått i oppdrag å innhente statistikk over personer med nedsatt funksjonsevne i Norge, samt gjennomføre overordnede analyser av framtidig utvikling.

    I St.meld.nr. 40 (2002-2003) viser begrepet nedsatt funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse til tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner. Dette kan eksempelvis dreie seg om nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon eller ulike funksjonsnedsettelser pga. allergi, hjerte- eller lungesykdommer.

    Det er en rekke ulike funksjonsnedsettelser. Tilsynet ønsker en oversikt som spesifiserer antall personer innenfor kategorier av funksjonsnedsettelse som har betydning for bruk av ikt-løsninger. Kategoriene er spesifisert i Tabell 1-1.

    Tabell 1-1 Kategorier av funksjonsnedsettelse

    Hovedgruppe av funksjonsnedsettelse

    Underkategori
    Motorikk

    Motorikk

    Syn

    Blinde

    Svaksynte

    Fargeblinde

    Hørsel

    Døve

    Hørselshemning

    Kognisjon

    Autisme

    Asberger syndrom

    Downs syndrom

    ADHD/ADD

    Demens

    Afasi

    Dysleksi

    Dyskalkuli

    Norsk som andrespråk

    I tillegg ønsker tilsynet at antall personer per funksjonsnedsettelse også, så langt som mulig, brytes ned etter alder, og at det gjøres overordnede analyser av antall personer i Norge med ulike typer funksjonsnedsettelser i framtiden.

    1.3 Avgrensninger

    Det er i svært liten grad gode tilgjengelige data for antall personer med ulike former for nedsatt funksjonsevne i Norge i dag. De data som finnes er sporadiske, til dels dårlig dokumentert, og i enkelte tilfeller står data fra ulike kilder i motstrid til hverandre. Dette skyldes i stor grad at det er betydelig variasjon i forståelsen og derfor definisjonen og bruken av sentrale begreper om funksjonshemning og funksjonsnedsettelse.

    Variasjon i begrepsbruk kan føre til at ulike definisjoner benyttes for å avgrense samme type funksjonsnedsettelse i forskning, statistikk og undersøkelser. Antallet eller andelen av befolkningen med ulike typer funksjonsnedsettelse vil derfor variere ut fra hvilke definisjoner og hvilken begrepsbruk som benyttes.

    Det er i liten grad offentlig tilgjengelige registerdata med informasjon om personer med funksjonsnedsettelser og hva slags type eller grad av funksjonsnedsettelse disse har. De registerdata som kan finnes, er ofte knyttet til personer med diagnose eller brukere av ulike medikamenter. Dette kan ikke nødvendigvis henføres til en type funksjonsnedsettelse, noe som vanskeliggjør en innsamling av statistikk og analyser av antall personer med funksjonsnedsettelse. En annen utfordring er at registerdata ofte er knyttet til en bestemt gruppe personer (f.eks. trygdede) og derfor ikke omfatter alle som har en funksjonsnedsettelse.

    Det er vanlig å benytte utvalgsundersøkelser (spørreundersøkelser) for å anslå hvor mange som har en form for nedsatt funksjonsevne. Dette innebærer å selektere et representativt utvalg av befolkningen som svarer på om de har funksjonsnedsettelser, for deretter å generalisere svarene til hele befolkningen. Blant annet gjennomfører Statistisk sentralbyrå (SSB) flere slike utvalgsundersøkelser hvor spørsmål om funksjonsevne er inkludert. Difi har i siste versjon av Innbyggerundersøkelsen (2014/2015) også inkludert et spørsmål om respondenter har nedsatt funksjonsevne som medfører begrensninger i deres daglige liv, og som har vart/vil vare i 6 måneder eller mer.

    Utfordringen med utvalgsundersøkelser er at det ikke finnes standardiserte spørsmål som gjør det mulig å identifisere og avgrense antall personer med nedsatt funksjonsevne i befolkningen, og andelen kan derfor variere ut fra spørsmålsformulering og aldersavgrensninger. Videre er resultatene av disse undersøkelsene basert på egenrapportering av helsesituasjonen, og ikke diagnoser eller registerdata. Dette kan føre til at ulike undersøkelser gir sprikende svar.

    For de grupper av funksjonsnedsettelser hvor det ikke eksisterer tilgjengelige eller tilstrekkelig detaljerte data innenfor aldersgrupper, kommenterer vi i denne rapporten hvilke aldersgrupper de ulike funksjonsnedsettelsene særlig rammer. Basert på dette kan vi gjøre overordnede framskrivinger av antallet personer med den aktuelle funksjonsnedsettelsen. Videre kan aldersfordelingen av brukere av f.eks. hjelpemiddel eller legemiddel si noe om aldersfordelingen innen gruppen av personer med funksjonsnedsettelsen, og således benyttes til å framskrive antall personer med funksjonsnedsettelsen.

    For enkelte funksjonsnedsettelser kan det være tydelige trender i retning større eller mindre forekomst også uavhengig av befolkningssammensetningen. Et eksempel på dette vil kunne være døvhet, der ny teknologi (CI) har gjort at de langt fleste som blir født døve i dag likevel er hørende.

    1.4 Metodisk tilnærming

    Datainnsamlingen har foregått på følgende måter:

    • Telefonintervju og/eller mailkorrespondanse med brukerrepresentanter og fagpersoner
      • Norges Blindeforbund
      • Hørselshemmedes landsforbund
      • Norges optikerforbund
      • Dysleksi Norge
      • Afasiforbundet i Norge
      • Autismeforeningen Norge
      • Prof. Rigmor Baraas ved Høgskolen i Sørøst-Norge
      • Spesialrådgiver Frode K. Larsen ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, fagenheten Utviklingshemning og aldring
      • Folkehelseinstituttet
    • Tilgjengelig statistikk fra
      • Reseptregisteret (Folkehelseinstituttet)
      • Statistisk Sentralbyrå
      • Relevante rapporter og forskningsartikler

    Framtidsanalysen vil bero på framskrivinger av dagens antatte antall personer med den aktuelle funksjonsnedsettelsen fram mot 2040. For disse framskrivingene benytter vi SSBs senest oppdaterte (2016) hovedalternativ for befolkningsframskriving (MMMM). Befolkningsframskrivingene bygger på forutsetninger om fødselstall, gjennomsnittlig levealder, netto innvandring og flyttemønster innenlands.

    Ved hjelp av SSBs befolkningsframskriving kan vi estimere forekomsten av ulike funksjonsnedsettelser i befolkningen framover i tid, med en antakelse om at andelen personer i hver aldersgruppe er stabil over tid. Dette innebærer bl.a. at for funksjonsnedsettelser som særlig rammer den eldre befolkning, som demens, kan SSBs befolkningsframskriving (MMMM) benyttes for å vise hvordan andelen eldre – og derigjennom andelen med demens - i befolkningen trolig vil endre seg i årene framover.

    For de kategorier av funksjonsnedsettelse der vi har oversikt over aldersfordelingen, vil hver aldergruppe regnes om til prosentandel av innbyggertallet i samme aldersgruppe. Prosentandelen vil i utgangspunktet bli videreført for alle år som framskrivingen skal dekke.

    Andre faktorer enn demografi vil kunne påvirke antall personer med ulike funksjonsnedsettelser. I den grad vi har tilstrekkelig informasjon om tendenser til økning eller nedgang i funksjonsnedsettelsen for spesifikke aldersgrupper, hensyntas dette i framskrivingen eller behandles kvalitativt.

    Det vil være stor usikkerhet knyttet til framskrivinger, spesielt lengre fram i tid. Tall på antall personer med den aktuelle funksjonsnedsettelsen må derfor oppfattes som tendenser basert på demografiske effekter, og eventuelle tendenser knyttet til gruppen funksjonsnedsettelse.

    1.5 Leseveiledning

    I kapittel 1 har vi beskrevet bakgrunnen for oppdraget og vår metodiske tilnærming, inkludert avgrensninger, basert på vår oppdragsforståelse. Resten av notatet tar utgangspunkt i kategoriene av funksjonsnedsettelse fra Tabell 1-1; kapittel 2 tar for seg motorikk, kapittel 3 syn, kapittel 4 hørsel og kapittel 5 kognisjon. Hvert kapittel omtaler en og en underkategori av funksjonsnedsettelse, og inneholder en beskrivelse av definisjon, datagrunnlag og usikkerhet, anslag på forekomst i Norge i dag og framtidsanalyse for antall personer med funksjonsnedsettelsen. I kapittel 6 presenterer vi en oppsummerende tabell med anslag på forekomsttall og forventet utvikling i antall sammenlignet med befolkningsveksten forøvrig.

    2. Motorikk

    Bevegelseshemmede er en sammensatt gruppe som består av svært mange ulike diagnoser og helseproblemer. For mange vil ikke bevegelseshemningen i vesentlig grad påvirke bruken av digitale løsninger. For eksempel vil ikke manglende eller nedsatt funksjon i bena nødvendigvis påvirke personen i den digitale verden. Andre har mindre og større motoriske/ finmotoriske utfordringer, knyttet til bruk av fingre, hender og armer. Det kan gjelde personer med diagnoser som CP, Parkinson, ALS, MS, ulike typer av muskelsykdommer og lammelser.

    Difi skriver at det særlig er finmotorikk og styrke som gjør at mange sliter med å bruke tekniske løsninger som mus og tastaturet. Det kan være at kommandoer hvor man må holde flere taster nede samtidig være vanskelig å utføre. Brukere som skjelver på hånden kan ha store problemer med å bruke nedtrekksmenyer og små ikoner som benyttes på mange internettsider og som krever nøyaktighet og presisjon. Videre kan tyngden på en bærbar PC være en utfordring for noen.

    Noen trenger spesialutstyr med store taster, spesialtastaturer eller leselister. Noen har ikke mulighet til å bruke fingre, hender eller armer i det hele tatt, og trenger talegjenkjenningsverktøy eller at man tar i bruk teknologi der man kan navigere med bruk av øyne. Disse verktøyene krever spesiell opplæring og oppfølging, samt at de er svært dyre i innkjøp, og kan være vanskelig tilgjengelig av den grunn.

    Felles for alle bevegelseshemmede er at verktøyene knyttet til tilgjengelighet til den digitale verden må fungerer sammen med andre hjelpemidler som brukerne er helt avhengige av.

    2.1.1 Datakilder

    I Innbyggerundersøkelsen til Difi for 2015 rapporterte 5,8 prosent av respondentene å ha en bevegelseshemning som medførte begrensninger i deres daglige liv, og som har vart/vil vare i 6 måneder eller mer. Dette tilsvarer omtrent 290 000 personer. Det er imidlertid trolig et for høyt anslag på personer med bevegelseshemninger som er relevante for bruk av ikt-løsninger.

    Personer med bevegelseshemninger er en svært fragmentert og lite definert gruppe. Det er derfor krevende å definere hvilke diagnoser/lidelser som bør inngå. Det finnes stadig bedre hjelpemidler som kan hjelpe personer med å sende, motta, produsere og behandle informasjon i forskjellige former. Dette kan være utstyr til å signalere, alarmere, til talegjenkjenning eller til informasjonsteknologi. Slike hjelpemidler gjør at bruk av ikt-løsninger for mange personer med motoriske funksjonsnedsettelser kan være overkommelig.

    Vi vil presentere noen anslag på forekomsttall for et utvalg motoriske funksjonsnedsettelser som vi mener kan være relevante for bruk av ikt-løsninger. Dette er ment som eksempler, og er ingen uttømmende liste for antall personer som har en funksjonsnedsettelse knyttet til motorikk som hindrer dem i bruk av ikt-løsninger.

    Muskelsykdom er sekkebetegnelse på en rekke forskjellige sjeldne nevromuskulære sykdommer. Noen muskelsykdommer medfører mindre muskelsvekkelser, mens andre fører til sterkt redusert bevegelsesevne, hvorav en del vil være vesentlig hemmende for bruk av ikt-løsninger. Noen muskelsykdommer er stabile gjennom livet, mens andre kan forverres med tiden. De fleste muskelsykdommer er sjeldne, og det finnes mer enn hundre ulike varianter. Det er ingen sikre tall på hvor mange muskelsyke som finnes i Norge. Ifølge Foreningen for muskelsyke regner man med at det er omtrent 4 000 muskelsyke i Norge, hvorav om lag 10 prosent er barn og unge (Foreningen for muskelsyke, 2016).

    Cerebral Parese er en samlebetegnelse på tilstander med endret motorisk funksjon som skyldes en hjerneskade som oppstår i fosterlivet eller før fylte 2 år. Hjerneskaden er deretter statisk, dvs. at den ikke blir verre. Det er store personavhengige variasjoner i hvilke funksjonsvansker CP gir. Ifølge CP-foreningen og Folkehelseinstituttet er det 2-3 av 1 000 barn som fødes som har eller får CP. Det tilsvarer om lag 120-150 nye tilfeller i året. Ifølge CP-foreningen har omtrent 8 000 personer i Norge CP i dag (Finnvold & Pedersen, 2012). En populasjonsbasert epidemiologisk studie av forekomst av CP på Vestlandet fant at forekomsten av cerebral parese er omtrent som i sammenliknbare land der denne typen arbeidskrevende studier er gjennomført (Sommerfelt, 2001).

    Parkinsonisme er en samlebetegnelse på en rekke kroniske, nevrologiske sykdommer som ligner på hverandre og som kjennetegnes ved at de særlig gir problemer knyttet til bevegelser og bevegelighet. 80 prosent har Parkinsons sykdom, mens 20 prosent har diagnosen Parkinson pluss eller atypisk Parkinson. Norges Parkinsonforbund regner med at det er om lag 8 000 personer med parkinsonisme i Norge. De fleste får sykdommen mellom 55 og 65 års alder, men den forekommer også hos personer helt ned i 20-årene (Norges Parkinsonforbund, 2016).

    ALS (Amytrofisk Lateral Sklerose) er en sykdom som fører til muskelsvinn som følge av at nervecellene som sender signaler mellom hjernen og musklene er defekte. I Norge er det anslagsvis 300-400 som har diagnosen ALS. Det oppstår 1-2 nye tilfeller per 100 000 innbygger hvert år. Det har blitt registrert en jevn økning av forekomsten i Norge i perioden fra 1961-1994. Menn rammes litt hyppigere enn kvinner (1,6:1), og sykdommen rammer i hovedsak personer over 50 år, selv yngre personer kan også rammes. Gjennomsnittsalder ved sykdomsstart er 55 år (Norsk Helseinformatikk, 2015).

    Multippel sklerose (MS) er en kronisk inflammatorisk sykdom i sentralnervesystemet. Sykdommen rammer forholdsvis unge mennesker (gjennomsnittsalder ved debut er ca. 30 år), og noe hyppigere kvinner enn menn. MS kan gi mange forskjellige symptomer, som også kan variere over tid (Store medisinske leksikon, 2009). I en nylig studie av prevalens av MS i Norge, blant annet basert på registerdata fra Norsk pasientregister, det norske MS-registeret og Biobank, fant forfatterne at prevalensen i Norge per 31. desember 2013 var 208 per 100 000 innbygger (Grytten, et al., 2015). Med dagens befolkning, tilsvarer dette omtrent 10 800 personer, og trenden har vært at stadig flere rammes av MS.

    Flere av de nevnte sykdommene over, forekommer hyppigere blant eldre. På grunn av en forventet aldrende befolkning, kan det derfor forventes en mindre økning i antall personer med motoriske utfordringer knyttet til bruk av ikt-løsninger.

    3. Syn

    Med synshemmede menes personer som ser så dårlig at de har problemer med å utføre dagligdagse gjøremål, som lesing av tekst og orientering i omgivelsene. Det er mange ulike grader av synshemning – fra total blindhet til ulike karakteristikker og grader av nedsatt synsevne og fargesynsdefekter.

    I Norge klassifiseres blinde og svaksynte i fire grupper:

    • totalt blinde (amaurose) omfatter de som ikke ser lys
    • praktisk blinde ser lys, men kan ikke telle fingrer på én meters avstand,
    • sosialt blinde kan telle fingrer på 1-6 meters avstand
    • svaksynte har ikke lesesyn uten hjelp av spesialutstyr (Store medisinske leksikon, 2015)

    Personer med ulike grader av og former for synshemninger vil i svært varierende grad påvirkes av synshemningen ved bruk av ikt-løsninger som nettsteder og automater.

    I Norge er det ingen total oversikt over antall blinde, svaksynte eller fargesynsdefekte, da det ikke finnes gode offentlige registreringssystemer eller diagnosestatistikk for dette.

    I Innbyggerundersøkelsen til Difi for 2015 rapporterte 3,3 prosent av respondentene å ha en syns- eller hørselshemning som medførte begrensninger i deres daglige liv, og som har vart eller vil vare i 6 måneder eller mer.

    I dette kapittelet går vi nærmere inn på tilgjengelig statistikk på området synsnedsettelse, anslag på forekomsttall og utviklingen i antall personer i Norge med ulike former for synshemninger.

    3.1 Blindhet

    I medisinsk forstand defineres total blindhet som manglende lyssans. Det er relativt få som er totalt blinde, men en større andel av befolkningen har så dårlig syn at de kan regnes som praktisk blinde.

    3.1.1 Datakilder

    Ifølge Store medisinske leksikon regner man med at det i Norge er omtrent 4 000 personer som er totalt blinde, og omtrent 10 000 med en form for sterk synsnedsettelse (Store medisinske leksikon, 2015). Ifølge Norges Blindeforbund er det relativt få som er helt blinde fra fødselen av. Blindhet kan gjennom livet oppstå på grunn av ulykker eller sykdom.

    WHO har gjort anslag på hvor mange personer som er synshemmede i ulike deler av verden. Selv om dette ikke omfattet noen måling for Norge, kan man anta at data for andre land i regionen (Europa) er representative for Norge. WHO fant at 0,3 prosent av befolkningen i vår region var praktisk blinde. Av disse utgjør aldersgruppen over 50 år 65 prosent (Mariotti, et al., 2012). Med en befolkning på om lag 5,2 millioner, tilsvarer dette om lag 15 600 praktisk blinde i Norge.

    Som vi ser er anslaget basert på internasjonale data om lag 50 prosent høyere enn anslaget i Store medisinske leksikon. Det er usikkert hvilket av disse anslagene som gir et mest riktig bilde av situasjonen i Norge. Hvis vi anslår at 15 000 personer er blinde i Norge i dag, vil det antagelig treffe godt.

    3.1.2 Framtidsanalyse

    Ifølge WHO vil aldersrelatert blindhet øke på verdensbasis, og også blindhet som følge av ukontrollert diabetes. Blindhet som følge av infeksjon vil på den annen side gå ned, og over tre fjerdedeler av alle blindhetstilfeller kan forebygges eller behandles. Ifølge Norges Blindeforbund greier man å redde flere og flere øyne, takket være forskning og medisinske framskritt.

    Dersom man regner med at det i dag er omtrent 15 000 personer som er praktisk blinde, og at 65 prosent av disse er over 50 år, gir dette en prevalens på hhv. 0,15 prosent (under 50 år) og 0,54 prosent (50 år og eldre). En framskriving av antall blinde i befolkningen basert på SSBs befolkningsframskriving (MMMM) framkommer i Tabell 3-1. På grunn av høyere prevalens i den eldre delen av befolkningen kan man regne med en økning i aldersrelatert blindhet og således en større vekst i antall praktisk blinde sammenlignet med befolkningsveksten førøvrig fordi det forventes at en større andel av befolkningen framover vil være eldre.

    Tabell 3-1 Framskriving av antall personer i Norge som er praktisk blinde fram mot 2040
    År Antall praktisk blinde
    2016 15 000
    2020 15 900
    2025 16 900
    2030 17 800
    2040 19 400

    Kilde: Oslo Economics og SSB

    Avrundet til nærmeste 100

    3.2 Svaksynte

    Det er svært sprikende definisjoner og kategoriseringer av ulike grader og former av synsnedsettelser. Dette medfører at tallmaterialet på området er svært sprikende.

    3.2.1 Datakilder

    Norges blindeforbund regner med at 180 000 personer i Norge ser så dårlig at de har et problem i hverdagen, dvs. en prevalens på nesten 3,5 prosent.
    WHO har gjort anslag på hvor mange personer som er synshemmede i ulike deler av verden. Selv om dette ikke omfattet noen måling for Norge, kan man anta at data for andre land i regionen er representative for Norge. WHO fant at 2,9 prosent av befolkningen i regionen var synshemmet (visually impaired). Av disse utgjør aldersgruppen over 50 år 82 prosent (Mariotti, et al., 2012). Med en befolkning på om lag 5,2 millioner, tilsvarer en slik andel omtrent 151 200 synshemmede personer i Norge.

    Basert på tall fra Blindeforbundet, NAV, Econ og Hørselshemmedes landsforbund, anslo Proba samfunnsanalyse i en rapport utarbeidet for Blindeforbundet at det er om lag 10 000 synshemmede i yrkesaktiv alder (Proba Samfunnsanalyse, 2012). Blindeforbundet oppgir på sin hjemmeside at om lag 10 prosent av personer som er 70 år eller eldre er praktisk blinde som følge av aldersrelatert makuladegenerasjon. Dette tilsvarer om lag 57 600 personer. Sammenstilt med Proba samfunnsanalyse sitt anslag på antall synshemmede i yrkesaktiv alder, gir dette et anslag på 67 600 synshemmede. Som Proba samfunnsanalyse selv påpeker, er dette anslaget trolig en undervurdering av antall synshemmede. For eksempel inkluderer det ikke alle synshemninger blant eldre (som grå og grønn stær) eller synsnedsettelser blant barnebefolkningen. Anslaget er betydelig lavere enn anslag basert på WHO sine andeler (som gir 151 200 synshemmede) og anslag fra Blindeforbundet (180 000).

    SSBs levekårsundersøkelse om helse, omsorg og sosial kontakt har vært gjennomført seks ganger siden 1998. I utvalgsundersøkelsen registreres blant annet andelen av respondentene som svarer «ja» på spørsmål om de har «nedsatt syn selv med bruk av briller», gjengitt i Tabell 3-2. For 2015 oppgis også hvor mange personer dette tilsvarer.

    Tabell 3-2 Andel av voksenbefolkningen med nedsatt syn selv med bruk av briller, fordelt på aldersgruppe og år for undersøkelse
    Aldersgruppe 1998 2002 2005 2008 2012 2015
    16-24 år 2% 2% 3% 2% 2%

    6%

    (36 400)

    25-44 år 2% 1% 2% 2% 4%

    5%

    (70 772)

    45-66 år 3% 3% 4% 6% 9%

    10%

    (142 500)

    67 år eller eldre 9% 6% 6% 9% 9%

    11%

    (79 500)

    Alder, i alt 3% 3% 3% 4% 6%

    8%

    (330 000)

    Kilde: SSBs levekårsundersøkelse om helse, omsorg og sosial kontakt

    Reviderte spørsmål for syn i 2005, og endret formulering av spørsmålene om syn i 2008.

    SSB gjennomførte som del av levekårsundersøkelsene i 2005 og 2012 også en undersøkelse av helsen til barn mellom 6 og 15 år. Spørsmål om vansker med å se tekst i bøker selv med briller/kontaktlinser ble besvart av barnas foreldre, og gjengitt i Tabell 3-3.

    Tabell 3-3 Andel av barn med vansker med å se tekst i bøker selv med briller/kontaktlinser
    Aldersgruppe 2005 2012
    6-9 år 4% 3%
    10-12 år 4% 2%
    13-15 år 3% 4%
    Alder, i alt 4% 4%

    Kilde: SSBs levekårsundersøkelse om helse, omsorg og sosial kontakt

    Det er tydelig at prevalensen er høyere i de eldre aldersgruppene. En befolkning på om lag 5,2 millioner (per 1. januar 2016) og prevalens i de ulike aldersgruppene fra siste levekårsundersøkelser i Tabell 3-2 og Tabell 3-3 tilsvarer at nærmere 350 000 personer har nedsatt syn selv med bruk av briller. Dette er et langt høyere anslag enn andelene fra WHO tilsier, og tallene Norges Blindeforbund opererer med.

    Som vi ser varierer anslag på antall svaksynte basert på hvilken alvorlighetsgrad og undersøkelsesmetode som benyttes. Det er usikkert hvilket av disse anslagene som gir et mest riktig bilde av situasjonen i Norge. Basert på de presenterte kildene vil et anslag på 180 000 personer med dårlig syn i Norge antagelig treffe godt.

    3.2.2 Framtidsanalyse

    Ettersom prevalensen av synsnedsettelse er høyere i de eldre aldersgruppene, vil man forvente at andelen med synsproblemer befolkningen vil øke i framtiden da vi blir flere eldre. Flere årsaker til synsnedsettelser er aldersbetinget, og man regner med at det vil være flere forekomster av ulike øyesykdommer. Samtidig greier man å redde flere og flere øyne gjennom forskning og medisinske framskritt, og hjelpemidler på området blir stadig bedre slik at noen svaksynte vil få en enklere hverdag.

    Ved å anta at om lag 180 000 personer i Norge er svaksynte, at aldersfordelingen i befolkningen som er svaksynte er som i SSBs levekårsundersøkelse og at prevalensen innenfor aldersgruppene holder seg stabil i årene framover, kan en framskriving av antall svaksynte gjøres basert på SSBs befolkningsframskriving være som vist i Tabell 3-4.

    Tabell 3-4 Framskriving av antall svaksynte i Norge fram mot 2040
    År Antall svaksynte
    2016 180 000
    2020 189 400
    2025 199 300
    2030 209 300
    2040 228 600

    Kilde: Oslo Economics

    Avrundet til nærmeste 100

    3.3 Fargeblindhet

    Det er ikke mange personer som er fargeblinde i verden dersom man legger til grunn total fargeblindhet, men det er en del fargesvake. Fargesynsdefekter kan ha ulike karakteristikker og ulik alvorlighetsgrad. Begrepet fargeblindhet benyttes gjerne for personer med en fargeoppfattelse som avviker fra det «normale».

    Personer med fargeblindhet har nedsatt evne til å skjelne farger. I de fleste tilfeller er fargeblindhet en medfødt tilstand som skyldes et defekt, recessivt arveanlegg. Det er funksjonen i en eller flere typer tapper i netthinnen som er defekt. Disse tapptypene inneholder et bestemt synspigment som har evne til å absorbere lysbølger av en bestemt bølgelengde (Store medisinske leksikon, 2009).

    De fleste personer med unormal fargesans vil ikke forstyrres for mye av dette i det daglige liv, såfremt man ikke har yrker som krever normal fargesans. Fargeblindhet kan imidlertid ha betydning for hvordan man oppfatter innholdet i og opplevelsen av ikt-løsninger som nettløsninger og automater.

    3.3.1 Datakilder

    Ifølge Store Medisinske Leksikon har omtrent 8 prosent av alle menn og i underkant av 0,5-1 prosent av alle kvinner i befolkningen mangelfull fargesans4. Antallet bekreftes av andre kilder, som Optikeren, et tidsskrift for norsk optometri og synsvitenskap. Disse tallene viser til rød-grønn fargesynsvekkelse, som er den typen fargesynsdefekt som oftest forekommer. Dette er relatert til genfeil på X-kromosomet. De som har en slik nedarvet fargesvakhet er ikke fargeblinde, og det er heller ikke slik at de er helt blinde for rødt eller grønt. Graden og typen er relatert til genfeilen og vil variere fra person til person. Ifølge Prof. Rigmor Boraas ved Høgskolen i Sørøst-Norge har 0,5 prosent av den kvinnelige befolkningen en rød-grønn fargesvakhet, og omtrent 15 prosent alle kvinner/jenter er bærere av genfeilen. Noen kvinner/jenter har noen ganger mildere grad av den samme fargesvakheten som de er bærere for, k avanskje i større grad som barn. Kjønnsforskjellen skyldes at arveanlegget er knyttet til X-kromosomet og er recessivt. Dette innebærer at menn blir fargeblinde dersom de arver anlegget fra mor, mens kvinner kun blir fargeblinde om de arver anlegget fra begge foreldre. Disse tallene ser ut til å være veldig stabile over de siste 100 årene eller så, og det er ikke forventet at forekomsten vil endre seg (Boraas, 2008).

    Blå-grønn fargesynssvekkelse er relatert til genfeil på kromosom 7. Denne fargesynssvekkelse kan være medfødt, men forskerne på området har funnet at noen av genfeilene er slik at fargesynssvekkelse utvikler seg med alderen. Forskerne på området er usikre på hvor vanlig dette er, og forekomsttall varierer fra 1 per 1 000 til 1 per 65 000.

    Ulike former for total fargeblindhet (akromatopsi) forekommer ytterst sjeldent. Det finnes både komplett og ukomplett akromatopsi med ulike genfeil. Disse har redusert synsskarphet og deres verden er stort sett i gråtoner, mens noen personer med den ukomplette formen kan se noen farger under gode synsforhold. Ifølge Prof. Rigmor Boraas regner man med at det er omtrent 100 personer med denne tilstanden i Norge.

    I tillegg regner man med at omtrent 10 prosent av befolkningen i alderen under 65 år har andre netthinnetilstander som er nedarvet og flere av disse påvirker også farge- og detalj-/skarpsynet, selv om fargesynsvekkelsen ikke alltid er spesifikk. Videre er det flere aldersbetingede øyesykdommer som i ulik grad kan medføre svekkelse av fargesynet og noen typer medikamenter vil kunne påvirke fargesynet.

    Fordi fargeblindhet i all hovedsak er medfødt, forventes aldersfordelingen for funksjonsnedsettelsen å følge aldersfordelingen i befolkningen. Basert på statistikk over alders- og kjønnsfordelingen i befolkningen, kan vi anslå aldersfordelingen i antall personer med fargeblindhet, som vist i Tabell 3-5.

    Tabell 3-5 Anslått antall personer med fargesynsdefekter
    Antall menn Antall kvinner Total antall personer
    Rød-grønn fargeblinhet (antar forekomst blandt menn på 8% og blant kvinner på 0,5%) 210 009 12 944 22 953
    Blå-grønn fargesynssvekkelse (antar forekomst på 1 per 32 000) 163
    Fargeblindhet (akromatopsi) 100
    Estimert total antall personer i Norge med en form for fargesysdefekt 223 216

    Kilde: Oslo Economics

    Basert på folkemengde etter kjønn og alder per 1. januar 2016 (SSB)

    Estimert antall personer med ulike typer fargesynsdefekter er beheftet med usikkerhet, og spesielt hva gjelder aldersfordelingen. Estimatet på 223 200 personer inkluderer heller ikke personer som på grunn av øyesykdommer eller andre netthinnetilstander som påvirker farge- og detalj-/skarpsynet. Fordi andelen eldre øker så er det forventet en tilsvarende økning av øyesykdommer.

    3.3.2 Framtidsanalyse

    En framskriving av at estimert antall personer med fargesynsdefekter, som vist i Tabell 3-5, kan gjøres med utgangspunkt i SSBs befolkningsframskriving (MMMM), og med en antakelse om stabil prevalens og at aldersfordelingen følger befolkningen forøvrig. Framskrivingen presenteres i Tabell 3-6.

    Tabell 3-6 Framskriving av antall personer med fargesynsdefekter i Norge fram mot 2040
    År Estimert antall personer med fargesynsdefekter
    2016 223 200
    2020 233 000
    2025 243 600
    2030 253 900
    2040 271 400

    Kilde: Oslo Economics

    Avrundet til nærmeste 100

    4. Hørsel

    Døve og hørselshemmede personer utgjør en gruppe personer med ulik grad av hørselstap. Døve og hørselshemmede vil i stor grad være avhengig av synet i måten de kommuniserer på i samtaler, skaffer informasjon på og tilnærmer seg omverden på. Døve kommuniserer gjerne gjennom tegnspråk og hørselshemmede bruker ofte høreapparater og teleslynger som hjelp til å kommunisere med andre.

    I Innbyggerundersøkelsen til Difi for 2015 rapporterte 3,3 prosent av respondentene å ha en syns- eller hørselshemning som medførte begrensninger i deres daglige liv, og som har vart eller vil vare i 6 måneder eller mer. I dette kapittelet går vi nærmere inn på tilgjengelig statistikk på området, definisjonsspørsmål og utviklingen i antall personer i Norge med hørselstap.

    4.1 Hørselshemning

    Døvhet og hørselstap kan være medfødt, aldersbetinget eller komme av sykdom eller miljøpåvirkning. Mange plages av øresus eller tinnitus som følge av hørselsskade. Mange med alvorlig hørselstap benytter hjelpemidler som høreapparat, og omkring 90-95 prosent av døve barn i Norge får tilbud om cochleaimplantat (CI) i ett eller begge ører (Kirkehei, et al., 2011). CI er avanserte høreapparat som hjelper barna med å oppfatte lyd.

    Risikofaktorer for hørselstap er alder, støy, ørebetennelser, arv, medikamenter mv. Hørselshemning kan gi vansker i jobb og fritid og for noen oppleves som et sosialt handikap og psykisk påkjenning.

    Det er mange grader av hørselstap, og avhengig av hvordan måler og definerer ulike grader av hørselstap vil man få sprikende forekomsttall. I det videre vil vi presentere hvilke kilder som finner på området, og gi et anslag på antall døve og hørselshemmede i befolkningen.

    4.1.1 Datakilder og statistikk

    Store medisinske leksikon definerer hørselshemning som nedsettelse av hørselen fra ganske lette, kanskje forbigående nedsettelser til fullstendig døvhet. Betegnelsen hørselshemmede omfatter derfor både døve og tunghørte. Ifølge Store medisinske leksikon regner man med at det totalt er 250 000-300 000 hørselshemmede personer i Norge, hvorav 3 500-4 000 har total eller nesten total mangel på evnen til å høre (Store medisinske leksikon, 2015).

    WHO (2012) har estimert prevalensen av funksjonshemmende hørselstap i ulike regioner av verden til å være 0,5 prosent blant barn og 4,9 prosent (menn) og 4,4 prosent (kvinner) i høyinntektsregioner (WHO, 2012). Med dagens befolkning tilsvarer dette omtrent 193 000 personer i Norge.

    På Folkehelseinstituttet sine sider refereres det til forskningsfunn på utbredelsen av hørselstap i Norge. Den omfattende Hørselsundersøkelsen i Nord-Trøndelag, som var en del av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), ble gjennomført i perioden 1995-1997. Undersøkelsen viste av 21,6 prosent av den voksne befolkningen hadde et mildt hørselstap og ytterligere 14,5 prosent hadde et betydelig hørselstap. Basert på definisjonene for hørselstap hadde 36,1 prosent i den voksne befolkningen hørselstap av ulik grad. Kun 16,1 prosent av disse svarte i en tilhørende spørreundersøkelse at hørselstapet var subjektivt plagsomt (Folkehelsinstituttet, 2004).

    SSBs levekårsundersøkelser omfatter spørsmål knyttet til ulike grader av hørselshemninger. I 2015 var det, i den voksne befolkningen (over 16 år) 3 prosent som svarte at de hadde vansker med å høre samtale i stille omgivelser og 24 prosent som hadde problemer med å høre samtale i støyende omgivelser. Ifølge undersøkelsen er det 5 prosent som bruker høreapparat (SSB, 2015).

    Det totale antall hørselshemmede barn anslås å være mellom 2 og 3 promille, og forskeren Ola Hendar opererer med tallet 2,8 ‰ i sin 2012-rapport om elever med hørselshemning i skolen (Store medisinske leksikon, 2015).

    Aldersfordeling

    Hørselshemning forekommer relativt hyppig og i alle aldre, men øker med årene. De fleste hørselshemmede er eldre mennesker hvor hørselstapet skyldes aldersforandringer i det indre øret, hørselsnerven og de sentrale hørselsbaner.

    Resultatene fra den tidligere nevnte Hørselsundersøkelsen i Nord-Trøndelag, viste forekomst av mildt hørselstap (> 25 dB) i ulike aldersgrupper:

    • 20-44 år: 2 prosent
    • 45-64 år: 11 prosent
    • 65 år og eldre: 62 prosent

    Tabell 4-1 viser forekomst av hørselstap for aldersgrupper over 60 år. For inndeling i mildt, moderat og alvorlig hørselstap ble WHOs gradering av hørselstap benyttet.

    Tabell 4-1 Forekomst av ulike grader av hørselstap blant personer over 60 år
    Alder Mildt Moderat Alvorlig
    60-69 år 31% 7% 1%
    70-79 år 60% 22% 3%
    80-89 år 86% 50% 9%

    Kilde: Hørselsundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), 1995-1998

    Disse prevalensratene, sammenstilt med dagens befolkning i aldersgruppen 60-90 år (per 1. januar 2016), gir et anslag på antall eldre personer med mild, moderat og alvorlig hørselshemning på hhv. 541 700, 206 250 og 32 200. Dette inkluderer imidlertid ikke barn og ungdom (under 20 år).

    Ifølge SSBs levekårsundersøkelse i 2012 av funksjonsevnen blant barn, ble det funnet at omtrent 4 prosent av barn har vansker med å høre hva som blir sagt i en samtale med minst to andre, fordelt på ulike aldersgrupper:

    • 6-9 år: 5 prosent
    • 10-12 år: 3 prosent
    • 13-15 år: 2 prosent

    I Tabell 4-2 gjengir vi funn fra SSBs levekårsundersøkelser i 2012 og 2015 om andelen av befolkningen som har ulike hørselshemninger, og hvordan disse fordeler seg på ulike aldersgrupper av den voksne befolkningen.

    Tabell 4-2 Andel av befolkningen med nedsatt hørsel innen ulike aldersgrupper (totalt antall), 2015
    Funksjonsevne 16-24 år 25-44 år 45-66 år 67 år eller eldre
    Vansker med å høre samtale i stille omgivelser

    2%

    (12 100)

    2%

    (28 300)

    3%

    (42 700)

    8%

    (57 800)

    Vansker med å høre samtale i mer støyende omgivelser

    12%

    (72 800)

    15%

    (212 300)

    27%

    (384 650)

    43%

    (310 800)

    Bruker høreapparat

    0%

    1%

    (14 150)

    3%

    (42 700)

    19%

    (137 300)

    Kilde: Oslo Economics. Data fra SSBs levekårsundersøkelse, helse og SSB befolkningstall 2015

    * Fra undersøkelse 2012

    Antall personer avrundet til nærmeste 100

    NAV har nylig gjennomført en statistisk studie med framskrivinger i antall brukere av hjelpemidler, herunder høreapparat (Gjerde, 2016). Totalt 49 452 var registrert som brukere av høreapparat. Fra Hørselshemmedes landsforbund fikk vi oppgitt hvilken prosentvis aldersfordeling av brukere av høreapparat NAV hadde lagt til grunn for 2010 og 2015 og som forbundet har fått oversendt på oppfordring fra forfatteren bak artikkelen. Aldersfordelingen blant brukere av høreapparat er gjengitt i Tabell 4-3 under.

    Tabell 4-3 Aldersfordeling brukere av høreapparat
    Aldersgruppe 2010 2015
    0-19 år 0,6% 1,4%
    20-39 år 2,9% 2,8%
    40-59 år 15,9% 15,5%
    60-69 år 21,4% 22,9%
    70-79 år 27,8% 28,5%
    80-89 år 26,4% 23,3%
    90 år og eldre 5,1% 5,7%
    100% 100%

    Kilde: NAV og Hørselshemmedes landsforbund

    Det er betydelig usikkerhet knyttet til hvor mange personer i Norge som har en hørselshemning som medfører vansker i det daglige liv.

    Hørselshemmede trenger ikke å ha vansker med å benytte ikt-løsninger som automater og nettjenester. I kombinasjon med andre funksjonsnedsettelser, som svakt syn, kan hørselshemning imidlertid være en betydelig funksjonsnedsettelse. I Norge anslås døvblindhet å være en sjelden funksjonsnedsettelse, dvs. færre enn 500 kjente tilfeller. 370 personer med døvblindhet er registrert som brukere av Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde (Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde, 2016).

    Som vi ser varierer anslag på antall personer med hørselshemning basert på hvilken alvorlighetsgrad og undersøkelsesmetode som benyttes. Det er usikkert hvilket av disse anslagene som gir et mest riktig bilde av situasjonen i Norge. Basert på de presenterte kildene vil et anslag på mellom 200 000 og 300 000 personer med hørselstap i Norge i dag, hvorav 3 500-4 000 personer er døve antagelig treffe godt.

    4.1.2 Framtidsanalyse

    I Tabell 4-4 under gjengir vi NAV sin estimerte framskriving av antall brukere av høreapparat og hvor stor andel av de som vil være 70 år eller eldre. Framskrivingene er basert på SSBs befolkningsframskrivinger og aldersfordelingen som framkom av Tabell 4-3.

    Tabell 4-4 Framskrivinger av antall brukere av høreapparat i Norge
    År Estimert tall på brukere årlig Endring i prosent fra 2015 Prosentandel 70 år og over
    2015 49 452 57,4
    2020 54 870 18,1 60,9
    2025 60 900 31,1 63,0
    2030 67 750 45,8 65,2
    2040 79 700 71,6 69,2
    2050 89 600 92,9 71,0
    2060 98 500 112,1 71,8

    Kilde: NAV (Gjerde, 2016)

    En stor andel av brukergruppen er over 60 år. Den største aldersgruppen er 70-79 år, og vil stå for den største delen av økningen det første tiåret, mens aldersgruppen over 80 år vil stå for den største økningen i årene etter fram mot 2060.

    Basert på aldersfordelingen blant brukere av høreapparat (Tabell 4-3), befolkningstall fra SSB og en antakelse om at det i dag er 250 000 personer som lever med betydelig hørselstap i Norge, kan det beregnes en prevalens innenfor ulike aldersgrupper, som vist i Tabell 4-5.

    Tabell 4-5 Anslag på andel av befolkningen med hørselstap innen ulike aldersgrupper
    Aldersgruppe Prevalens
    0-19 år 0,3%
    20-39 år 0,5%
    40-59 år 2,8%
    60-69 år 10,0%
    70-79 år 20,0%
    80-89 år 33,1%
    90 år og eldre 32,4%

    Kilde: Oslo Economics

    Basert på anslått prevalens innen ulike aldersgrupper som vist i Tabell 4-5 og SSBs befolkningsframskrivinger, kan vi gjøre en framskriving av forekomst av hørselshemning som følger av forventet demografisk utvikling. Framskrivingen tar utgangspunkt i at 250 000 personer i dag lever med betydelig hørselstap i Norge. Framskrivingen er presentert i Tabell 4-6.

    Tabell 4-6 Framskriving av antall personer med hørselshemning i Norge fram mot 2040
    År Forekomst
    2016 250 000
    2020 272 000
    2025 301 600
    2030 338 700
    2040 399 300

    Kilde: Oslo Economics

    Avrundet til nærmeste 100

    Den betydelige økningen som er anslått for antall personer som lever med hørselshemning i Norge fram mot 2040 skyldes at prevalensen er høyere i de eldre aldersgruppene og at andelen eldre i befolkningen forventes å øke i årene som kommer.

    5. Kognisjon

    Kognisjon viser til temaer innen psykologi som oppfatning og tenkning, oppmerksomhet og persepsjon. Hjernen mottar inntrykk og informasjon via sansene syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Kognisjon refererer til prosesser som skjer i hjernen når vi mottar, lagrer og bearbeider inntrykk og informasjon. Denne prosessen gjør at vi forstår og kjenner igjen ting, tenker og tilegner oss kunnskap.

    Sentrale funksjonelle kognitive kategorier av funksjonshemninger omfatter problemer eller svikt når det gjelder konsentrasjon, hukommelse, lesing og skriving.

    Kognitiv svikt gir problemer med å bearbeide informasjon: å velge ut, forstå, lagre, gjenfinne, resonnere og kommunisere basert på den informasjonen man har mottatt. Derfor finnes det mange typer av kognitive funksjonsnedsettelser. Noen eksempler kan nevnes:

    • Redusert oppmerksomhet
    • Redusert konsentrasjon
    • Vansker med å forstå, oppfatte og bearbeide sanseinntrykk
    • Svekket evne til struktur/oversikt/planlegging
    • Redusert evne til å tenke abstrakt
    • Redusert problemløsningsevne
    • Svekket orienteringsevne
    • Svekket korttidsminne
    • Svekket tidsforståelse
    • Svekket initiativ og evne til oppstarting av gjøremål
    • Svekket evne til å utføre oppgaver
    • Mangelfullt og svekket verbalspråk
    • Behov for lengre tid til å lære nye ferdigheter

    En person med kognitiv funksjonsnedsettelse har gjerne en kombinasjon av ovenfor nevnte problemer. I dette kapitlet ser vi på anslått forekomst blant befolkningen innen ulike kategorier av kognitive funksjonsnedsettelser.

    5.1 Autismespekterforstyrrelser

    Autismespekterforstyrrelser beskrives som "et avvik på kvaliteten i det mellommenneskelige, sosiale samspill og kommunikasjonsmønsteret, og ved et begrenset stereotypt repertoar av interesser og aktiviteter" (ICD -10). Det er ulike grader av autismespekterforstyrrelser, som varierer i styrke fra person til person. Man skiller mellom ulike typer av autismespekterforstyrrelser:

    • Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser
    • Barneautisme
    • Atypisk autisme
    • Retts syndrom
    • Annen disintegrativ forstyrrelse i barndommen
    • Forstyrrelse med overaktivitet forbundet med psykisk utviklingshemning og bevegelsesstereotypier
    • Asperger syndrom
    • Uspesifisert/ spesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse

    Symptomene starter i spedbarnsalderen hos de fleste, og blir vanligvis «oppdaget» i løpet av de første fem leveårene.

    5.1.1 Datakilder og statistikk

    Ifølge brukerorganisasjonen Autisme Norge regner man med at opptil 1 prosent av befolkningen har en autismespekterdiagnose, noe som tilsvarer omtrent 52 000 personer. Dette anslaget støtte av innspill fra Nasjonalt kompetansesenter for nevroutviklingsforstyrrelser og hypersomnier – ADHD, autisme, Tourettes syndrom og hypersomnier (Oslo universitetssykehus HF).

    En global prevalensstudie fant en estimert forekomst av gjennomgripende utviklingsforstyrrelser på 62 per 10 000 innbyggere (Fombonne, et al., 2012). med en befolkning i Norge på omtrent 5,2 millioner utgjør dette omtrent 32 200 personer. Ifølge en SINTEF-rapport for Sosial- og helsedirektoratet dekker gjennomgripende utviklingsforstyrrelser kun de mest alvorlige formene for autismespekterforstyrrelser, og prevalensen kan følgelig forventes å være høyere (SINTEF, 2008).

    I en studie basert på data fra Norsk pasientregister for årene 2008-2011, utforsket forfatterne blant annet registrert forekomst av autisme (gjennomgripende utviklingsforstyrrelser) blant barn i Norge (Surén, et al., 2013). De fant en gjennomsnittlig forekomst av autismespekterforstyrrelse hos barn i alderen 6-12 år på 0,6 prosent, dvs. hvor autismespekterforstyrrelse var registrert som hoved- eller tilleggstilstand én eller flere ganger i løpet av perioden. Videre fant de betydelig fylkesvis variasjon i antall barn med diagnoser innenfor autismespekteret (Surén, et al., 2013). Gjennomsnittet ligger tett på prevalensen fra den globale studien. Dette tyder på at forekomsten blant barn er tilsvarende som i befolkningen i sin helhet. Selv om det ikke kan utelukkes at det finnes (små) reelle forskjeller i forekomst av autismespekterforstyrrelser mellom noen av fylkene, må man anta at variasjon i henvisningspraksis og grunnlag for å stille diagnoser i spesialisthelsetjenesten forklarer en god del av de observerte forskjellene.

    Diagnosene barneautisme og Retts syndrom blir i hovedsak benyttet i alder opp til fem år, mens Asperger og andre diagnoser innen autismespekteret blir benyttet i alle aldersgrupper (SINTEF, 2008).

    5.1.2 Framtidsanalyse

    Ifølge Folkehelseinstituttet og Autismeforeninger har forekomsttallene økt de siste årene, det vil si at flere får diagnoser i autismespekteret nå enn tidligere. Anslaget på en forekomst av autismespekterforstyrrelser hos 1 prosent av befolkningen er likevel ikke basert på diagnostikktall, og vi kan anta at denne andelen er stabil i befolkningen framover. En enkel framskriving basert på SSBs befolkningsframskrivinger (MMMM) og stabile prevalenstall på 1 prosent i befolkningen, gir en framskriving som presentert i Tabell 5-1.

    Tabell 5-1 Framskriving av antall personer med autismespekterforstyrrelser i Norge fram mot 2040
    År Antall personer
    2016 52 100
    2020 54 400
    2025 26 800
    2030 59 200
    2040 63 300

    Kilde: Oslo Economics

    Avrundet til nærmeste 100

    5.2 Downs syndrom

    Downs syndrom, eller trisomi 21, er en medfødt tilstand. Den vanligste årsaken er en ekstra kopi av kromosom nummer 21, slik at barnet er født med totalt 47 kromosomer i stedet for 46. Downs syndrom innebærer forsinket utvikling, og økt risiko for spedbarnsdødelighet og andre helseproblemer som medfødt hjertefeil, misdannelser i mage- og tarmsystem, lavt stoffskifte og cøliaki (Folkehelseinstituttet, 2015).

    5.2.1 Datakilder og statistikk

    Ifølge Folkehelseinstituttet fødes hvert år omtrent 70-80 barn med Downs syndrom (Folkehelseinstituttet, 2016). Figur 5-1 viser antall levendefødte og antall dødfødte med Down syndrom i Norge i perioden fra 1967 til 2009 basert på tall fra medisinsk fødselsregister.

    Figur 5-1 Totalt antall med Downs syndrom i Norge, antall levendefødte, dødfødte og nemndsbehandlede svangerskapsavbrudd (statistikk fra 1999) i perioden 1967 til 2014

    Graf som viser totalt antall med Downs syndrom i Norge, antall levendefødte, dødfødte og nemndsbehandlede svangerskapsavbrudd (statistikk fra 1999) i perioden 1967 til 2014
    Kilde: Folkehelseinstituttet (datakilde: Medisinsk fødselsregister)

    Tallene fra Medisinsk fødselsregister viser at det fra 1990 til 2000 var en jevn økning i andelen barn som ble født med Downs syndrom. Antallet levendefødte har stabilisert seg siden år 2000, parallelt med et økt tilbud om fosterdiagnostisk undersøkelse (screening) i graviditeten. Antall nemndbehandlede svangerskapsavbrudd økte i samme periode (Folkehelseinstituttet, 2016).

    Ikke alle levendefødte med Downs syndrom får diagnosen bekreftet ved fødeavdelingen, og syndromet blir i slike tilfeller ikke registrert i Fødselsregisteret. Det kan også forekomme feilregistreringer. I en valideringsstudie ble registrerte tilfeller av Downs syndrom i Medisinsk fødselsregister i perioden 2001-2005 sammenliknet med data fra laboratorier som utførte genetisk diagnostikk. Resultatene viste at over 80 prosent av de verifiserte tilfellene av Downs syndrom var registrert i registeret og at over 90 prosent av Downs syndrom-diagnosene i Medisinsk fødselsregister var korrekte (Melve, K.K. et al., 2008).

    Til tross for relativt gode registerdata på antall fødte med Down syndrom, er det knyttet usikkerhet til hvor mange personer som lever med Downs syndrom i dag. Ifølge Frode Kibsgaard Larsen ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse (fagenhet Utviklingshemning og aldring) har man ikke eksakt antall personer med Downs syndrom i Norge, men det beregnes at i den vestlige verden er det en forekomst på seks til åtte per 10 000. Med en befolkning på omtrent 5,2 millioner i Norge utgjør dette anslaget fra 3 120 til 4 160 personer. For hele populasjonen utviklingshemning utgjør Downs syndrom mellom 10 og 18 prosent.

    Frode Kibsgaard Larsen har studert levealdersutviklingen for personer med Downs syndrom i Norge, basert på data fra medisinsk fødselsregister og dødsårsaksregistret. Han fant blant annet at spedbarnsdødeligheten var høy helt opp til 80-tallet, mens dødeligheten i aldersgruppen 5 til 45 år var lav (Larsen, 2014).

    Generelt var det økende levealder blant personer med Downs syndrom i perioden som ble studert (1969-2010). Gjennomsnittlig alder ved død for personer med Downs syndrom fra 1969 til og med 2009 økte fra 16,57 år til 53,40 år. De fleste døde mellom 45 og 70 år, og dette var noenlunde konstant i hele den perioden som ble studert. Gjennomsnittlig alder ved død for alle som døde etter fylte 40 år i studieperioden økte fra 53,95 år til 58,35 år, altså en relativt liten endring. Den økte levealderen over perioden 1969-2009 skyldes dermed i all hovedsak reduksjon i spedbarnsdødelighet, dvs. høyere overlevelse første leveår (Larsen, 2014).

    Det finnes ingen oversikt som viser aldersfordelingen for personer med Downs syndrom i befolkningen, men man kan anta at den er relativt høyere for lavere aldersgrupper på grunn av kortere forventet levealder. Førøvrig kan man vente at den følger aldersfordelingen i befolkningen for øvrig.

    Selv om det er usikkert hvor mange som personer som lever med Downs syndrom i Norge i dag, burde vi treffe godt dersom vi regner med at det gjelder mellom 3 000 og 4 000 personer, basert på anslaget som Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse opererer med.

    5.2.2 Framtidsanalyse

    Blant de som ble født i 1967 har omtrent 52 prosent levd opp og i dag blitt 40 år og eldre. Overlevelsesgraden har vært sterkt stigende siden 1970-tallet og i dag forventes mellom 80 til 90 prosent å leve opp og bli 40 år og eldre. Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse har beregnet at om lag 500-600 personer med Downs syndrom i dag er 40 år og eldre, mens andelen med Downs syndrom som blir 40 år eller eldre forventes å øke til opptil 100 prosent fram mot 2050. Prognosene er gjengitt i Tabell 5-2.

    Tabell 5-2 Prognose for de som blir 40 år og eldre med Downs syndrom fram til 2050
    Fødselsår Andel som blir 40 år og eldre Antall som blir 40 år og eldre
    1967-1970 52 % 133
    1971-1975 70 % 211
    1976-1980 76 % 175
    1981-1985 81 % 207
    1986-1990 79 % 232
    1991-1995 88 % 235
    1996-2000 91 % 298
    2001-2005 93 % 340
    2006-2009 94 % 280

    Kilde: Hentet fra Levealdersutvikling for personer med Downs syndrom i Norge fra 1969 og fram til 2050 (Larsen, 2014)

    Det er usikkerhet knyttet til forekomsten av Downs syndrom i framtiden. Basert på en stabil insidens på 1 per 800 fødsler og SSBs framskriving av antall levendefødte i hovedalternativet (MMMM), kan vi gjøre en framskriving av antall barn som fødes med Down syndrom.

    Tabell 5-3 Framskriving av antall levendefødte med Downs syndrom fram mot 2040
    År Antall levendefødte med Downs syndrom
    2016 75
    2020 80
    2025 82
    2030 83
    2040 85

    Kilde: Oslo Economics

    Det er usikkerhet knyttet til hva insidensen vil være i framtiden, spesielt på grunn av muligheten for screening i svangerskapet og demografiske faktorer som fruktbarheten og mors alder ved fødsel. Videre vil det være betydelig usikkerhet knyttet til aldersfordelingen til personer med Down syndrom i befolkningen til enhver tid og antatt levealder. Studiene over viser at andelen av de som blir født med Downs syndrom som vokser opp og blir 40 år og eldre ventes å øke til opp mot 100 prosent de neste tiårene.

    I og med at andelen av fødte som har Downs syndrom kan synes å være synkende, mens levealder for personer med Downs syndrom er økende, er det krevende å si noen om framtidsutviklingen for personer med Downs. Antageligvis vil ikke andelen av totalpopulasjonen endres betydelig i et 20-30 års perspektiv. Det vil derfor være rimelig å anta at om lag 3 000 til 4 000 personer i Norge vil ha Downs syndrom.

    5.3 ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse

    ADHD, som står for Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder, er en nevroutviklingsforstyrrelse med start i barndom og kan medføre større eller mindre funksjonsvansker knyttet til læring, sosiale relasjoner og deltakelse i arbeidslivet (Ørstavik, et al., 2016).

    Betegnelsene ADD (Attention Deficit Disorder) og ADHD benyttes ofte om hverandre for å beskrive samme tilstand. Det har vært en utvikling i definisjoner, og det er i dag slik at ADD, selv om betegnelsen fremdeles benyttes muntlig, ikke lenger skal brukes. Betegnelsen ADHD omfatter to dimensjoner: konsentrasjonssvikt og hyperaktivitet/impulsivitet. Symptomene må være vedvarende og gi betydelig nedsatt funksjon i hverdagen.

    Betegnelsen ADD viser vanligvis til personer som hovedsakelig har vansker med oppmerksomhet/konsentrasjon, men som ikke oppfyller samtlige kriterier for hyperaktivitet og impulsivitet.

    Symptomene på ADHD kan være på et lavt, til moderat eller høyt nivå, avhengig av personens nevrobiologi og miljø, og det er betydelig variasjon mellom individer i antall og type symptomer.

    Forekomsten av ADHD varierer avhengig av definisjonsbruk, metoden for utvalget man legger til grunn og hvilket diagnosesystem som benyttes. I tillegg varierer forekomsttall betydelig med alder og kjønn.

    5.3.1 Datakilder og statistikk

    Ifølge Helsedirektoratet anslås det at Hyperkinetisk forstyrrelse i tråd med ICD-1016 har en forekomst på 1-3 prosent hos barn og ungdom, mens ADHD i tråd med DSM-517 forekommer hos rundt 5 prosent i barnealder og hos 2,5 prosent i voksen alder (Helsedirektoratet, 2016). I Norge regner Sosial- og helsedirektoratet med at 3-5 prosent av barn og unge under 18 år har ADHD, noe som innebærer at det i gjennomsnitt er ett barn med ADHD i hver skoleklasse. Dette anslaget støttes av Nasjonalt kompetansesenter for nevroutviklingsforstyrrelser og hypersomnier - ADHD, autisme, Tourettes syndrom og hypersomnier ved Oslo universitetssykehus HF.

    Det har blitt gjort flere utvalgsundersøkelser av ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse. En kartlegging av psykiske vansker hos skolebarn i Bergen konkluderte med at 1,1 og 1,3 prosent i alderen 8-10 år har symptomer på ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse i tråd med ICD-10 og DSM-IV18 (Hiervang, et al., 2007). En studie av psykisk helse hos førskolebarn i Trondheim viste en forekomst av ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse hos 1,9 prosent ved fireårsalderen (Wichstrøm, et al., 2012).

    Symptomene er mest synlig i skolealder. Hos mange skjer det en modning med alderen som fører til at noen av symptomene avtar i ungdomsalder. Hyperaktiviteten blir ofte mindre framtredende, mens problemer knyttet til organisering av hverdagen blir mer tydelig. Kliniske studier viser at flertallet av barn diagnostisert med ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse også har ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse i ungdomsalder. Det er stor variasjon i anslag på hvor mange som fortsetter å oppfylle kriterier for ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse opp i voksen alder. En europeisk konsensusgruppe konkluderte med at symptomene fortsetter over i voksen alder hos de fleste og at omtrent to-tredeler voksne fortsatt har funksjonsvansker på grunn av sin ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse (Kooij, et al., 2010). Ifølge Folkehelseinstituttet er forekomsten av ADHD blant voksne i internasjonale studier angitt til mellom 2 og 5 prosent, avhengig av populasjonen som er undersøkt og kriteriene som er lagt til grunn (Ørstavik, et al., 2016). Det er ingen undersøkelser som viser hvor mange i voksenbefolkningen i Norge som har ADHD.

    I barnealder er det langt flere gutter enn jenter som diagnostiseres med ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse. Forholdstallet mellom gutter og jenter varierer fra 4:1 i epidemiologiske utvalg, og 9:1 i utvalg fra barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (Biederman, et al., 2004). Det som ofte skiller gutter og jenter med ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse, er at gutter oftere har samtidige atferdsproblemer. Samme studie fant at det er mindre forskjeller i forekomst mellom menn og kvinner med et forhold 1,6:1 (mann:kvinne) i voksen alder. Man regner med at ADHD hos voksne eromtrent like vanlig hos kvinner som hos menn (Ørstavik, et al., 2016).

    Basert på Norsk pasientregister (NPR), Reseptregisteret og Den norske mor- og barnundersøkelsen (MoBa), har Folkehelseinstituttet nylig publisert en statusrapport om ADHD i Norge, med mål om å bidra med fakta om forekomst og medikamentell behandling av ADHD blant barn, unge og voksne i Norge. I løpet av 6-årsperioden 2008-2013 var 4,3 prosent av gutter og 1,7 posent av jenter i alderen 6 til 17 år registrert med en ADHD-diagnose i NPR minst én gang. Tilsvarende var 3,0 prosent av menn og 2,2 prosent av kvinner i alderen 18 til 27 år registrert med en ADHD-diagnose i NPR minst én gang i samme periode. Prosentandelen av barn og unge registrert i NPR med ADHD-diagnose i perioden 2008-2013 er vist i Figur 5-2 (Ørstavik, et al., 2016).

    Figur 5-2 Prosentandel barn/ungdommer registrert med ADHD-diagnose i perioden 2008-2013, ut fra alder i 2013, fordelt på kjønn

    Stolpediagram som viser prosentandel barn/ungdommer registrert med ADHD-diagnose i perioden 2008-2013, ut i fra alder i 2013, fordelt på kjønn.
    Kilde: Data fra NPR. Figur hentet fra Folkehelseinstituttets statusrapport om ADHD i Norge (Ørstavik, et al., 2016)

    I alle aldersgrupper fant Folkehelseinstituttet at det var betydelige fylkesvise forskjeller i hvor stor andel av befolkningen som var registrert med en ADHD-diagnose i NPR. Andelen i befolkningen som er registrert med ADHD-diagnose blant både barn og voksne var nesten tre ganger så høy i fylkene der diagnosen var mest vanlig, sammenlignet med fylkene der den var minst vanlig. Fylkesvise forskjeller i ADHD-diagnoser støttes blant annet fra funn av Surén m. fler. (2013). Selv om det ikke kan utelukkes at det finnes (små) reelle forskjeller i forekomst av ADHD mellom noen av fylkene, må man anta at variasjon i henvisningspraksis og grunnlag for å stille diagnoser i spesialisthelsetjenesten forklarer en god del av de observerte forskjellene. I figurene under gjengis funnene av fylkesvise forskjeller.

    Figur 5-3 Fylkesvis prosentandel barn (6-12 år i 2013) og ungdommer (13-17 år i 2013) registrert med ADHD-diagnose i perioden 2008-2013, fordelt på kjønn

    Diagram som viser fylkesvis prosentandel barn (6-12 år i 2013) og ungdommer (13-17 år i 2013) registrert med ADHD-diagnose i perioden 2008-2013, fordelt på kjønn.
    Kilde: Data fra NPR. Figur hentet fra Folkehelseinstituttets statusrapport om ADHD i Norge (Ørstavik, et al., 2016)

    Data fra befolkningen over 27 år er ikke omfattet av rapporten. Grunnene til dette er at tallene i NPR er mer usikre for eldre befolkningsgrupper fordi flere kan ha fått diagnosen før opprettelsen av NPR (2008) og senere fått oppfølging av fastlege, fordi diagnostisering av voksne ikke ble allment tilgjengelig før rundt 2000 og fordi registrering av flere diagnoser (komorbiditet) kan medføre ulik registreringspraksis.

    Omkring én av tre barn og unge (6-17 år) med ADHD-diagnose i NPR var også registrert med andre psykiatriske diagnoser. Språkforstyrrelser og andre utviklingsforstyrrelser var registrert hos omkring én av fire barn og unge med ADHD-diagnose i NPR (Ørstavik, et al., 2016).

    Den vanligste behandlingen er medisinering med sentralstimulerende medikamenter. Norsk Reseptregister gir en oversikt over antall brukere av ADHD-midler i ulike aldersgrupper. I fjor ble over 20 400 personer over 20 år behandlet med ADHD-midler (Reseptregisteret, 2016).

    Reseptregisteret inneholder informasjon om legemidler forskrevet av leger i primær- og spesialisthelsetjenesten, og gir derfor et nokså presist bilde av forekomst av andelen diagnostisert med ADHD.

    I 2015 fikk 2,6 prosent av gutter og 1,2 prosent av jenter (5-19 år) utlevert et sentralstimulerende legemiddel minst én gang i løpet av året. I aldersgruppen 20-44 år var tilsvarende andeler 0,9 prosent av menn og 0,9 prosent av kvinner. Blant barn og unge var det altså flere gutter enn jenter som brukte sentralstimulerende legemidler, mens kjønnsforskjellen blant voksne var små. Kjønns- og aldersfordelingen for brukere som andel av befolkningen vises i Figur 5-4.

    Figur 5-4 Andel innbyggere som fikk utlevert et sentralstimulerende legemiddel for ADHD minst én gang i løpet av 2015, fordelt på aldersgrupper og kjønn

    Stolpediagram som viser andel innbyggere som fikk utlevert et sentralstimulerende legemiddel for ADHD minst én gang i løpet av 2015, fordelt på aldersgrupper og kjønn
    Kilde: Reseptregisteret (2016). ADHD-midler omfatter N06BA01 - amfetamin, N06BA02 - dexamfetamin, N06BA04 - metylfenidat, N06BA09 - atomoksetin, N06BA12 - lisdeksamfetamin.

    I perioden 2005-2010 økte bruken av sentralstimulerende legemidler blant barn og unge, men var senere stabil. I perioden 2005-2014 økte bruken av sentralstimulerende legemidler blant voksne og kjønnsforskjellen i bruk ble mindre. Omkring 80 prosent av barn med ADHD-diagnose i Norsk pasientregister fikk i samme periode sentralstimulerende legemidler minst en gang (Ørstavik, et al., 2016).

    Data fra NPR gir kun informasjon om andel i befolkningen som har fått diagnosen i spesialisthelsetjenesten, og kan derfor ikke gi informasjon om alle som har tilstanden men som ikke har blitt utredet og fått diagnose i spesialisthelsetjenesten. Det finnes heller ingen utvalgsundersøkelser for psykiske lidelser i Norge. Vi regner med at anslagene fra NPR om 3,2 prosent av gutter og 1,2 posent av jenter i alderen 6 til 12 år, 5,7 prosent av gutter og 2,4 posent av jenter i alderen 13 til 17 år og 3,0 prosent av menn og 2,2 prosent av kvinner i alderen 18 til 27 år treffer godt på forekomst. Studien omfatter kun aldersgruppen 6-27 år, og vi antar derfor en prevalens blant den øvrige voksenbefolkningen (28-67 år) på 2 prosent for begge kjønn, basert på konservative anslag fra internasjonale studier (Ørstavik, et al., 2016). Med dagens befolkning (per 1. januar 2016), tilsvarer dette omtrent 95 000 personer med ADHD-diagnose i dag. Antall personer som lever med ADHD i dag er muligens høyere, da estimatet ikke inkluderer barn under 6 år og er basert på diagnosestatistikk. Det er således betydelig usikkerhet knyttet til forekomsten i befolkningen.

    5.3.2 Framtidsanalyse

    Basert på forekomsttall innen ulike aldersgrupper fra Folkehelseinstituttets statusrapport om ADHD i Norge, og vårt anslag på 94 900 personer med ADHD i Norge i dag, kan vi gjøre en framskriving av antall personer med ADHD i Norge. Framskrivingen gjøres basert på SSBs befolkningsframskrivinger for de ulike aldersgruppene og kjønn. Framskrivingen er presentert i Tabell 5-4. Framskrivingen viser blant annet at antall personer med ADHD er ventet å vokse mindre enn befolkningsveksten, noe som skyldes at prevalensen er høyere blant barn og ungdom, og at denne gruppen forventes å utgjøre en mindre gruppe av den totale befolkningen i framtiden. Det er likevel stor usikkerhet knyttet til om prevalensen vil holde seg stabil eller flere i framtiden vil få ADHD-diagnose.

    Tabell 5-4 Framskriving av antall personer med ADHD i Norge fram mot 2040
    År Forekomst
    2016 94 900
    2020 97 700
    2025 100 300
    2030 103 300
    2040 107 200

    Kilde: Oslo Economics

    Avrundet til nærmeste 100

    5.4 Demens

    Demens er en fellesbetegnelse på organiske sykdommer i hjernen som innebærer at minnefunksjonen og minst en annen mental (kognitiv) funksjon svikter, for eksempel planlegging, dømmekraft eller evnen til abstrakt tenkning. Eksempler på ulike grupper av demenslidelser er Alzheimers sykdom, vaskulær demens, frontotemporaldemens (Folkehelseinstituttet, 2015).

    5.4.1 Datakilder og statistikk

    Det finnes ingen registerdata eller studier over antall personer i Norge som har demens. Det er likevel mye forskning på området. Beregninger basert på et stort antall internasjonale studier i Vest-Europa viser en forekomst av demens på 6,9 prosent blant personer over 59 år. Utbredelsen stiger fra 1,6 prosent i aldersgruppen 60-64 år til 43 prosent i gruppen over 89 år (Prince, et al., 2013), noe som tilsier at demens i høy grad er en aldersbetinget lidelse.

    Alzheimer Europe har gjort beregninger på hvor mange personer som har demens innenfor ulike aldersgrupper i Norge i 2012 basert på studier i andre europeiske land (Alzheimer Europe, 2014). Mange av studiene baserer seg på antall som har fått en demensdiagnose. Som i andre land vil det i Norge være en betydelig andel av personer med demenssykdom som ikke er diagnostisert. Dette gjør at estimatet trolig er for lavt (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Det er ikke kjent hvor mange personer med demens som ikke har fått en demensdiagnose.

    Forekomsttallene er gjengitt i Tabell 5-5. Tabellen viser estimert antall personer med demens i aldersgruppen 30 til 59 år, og deretter for hver 5-års aldersgruppe. Alzheimer Europe anslår antallet personer med demens i Norge i 2012 til å være 77 158, noe som utgjør 1,55 prosent av befolkningen (Alzheimer Europe, 2014). Denne andelen stemmer godt overens med EU-gjennomsnittet.

    Tabell 5-5 Forekomst av demens i Norge, fordelt på kjønn og alder, 2012
    Aldersgruppe Menn med demens Kvinner med demens Totalt
    30-59 år 1 641 880 2 520
    60-64 år 313 1 377 1 690
    65-69 år 2 240 1 763 4 003
    70-74 år 2 457 3 244 5 701
    75-79 år 4 056 5 448 9 504
    80-84 år 6 374 10 418 16 792
    85-89 år 5 467 13 920 19 387
    90-94 år 2 855 10 999 13 854
    95 år eller eldre 529 3 177 3 706
    Totalt

    25 932

    51 226 77 158

    Kilde: Alzheimer Europe (2014)

    I Norge finnes gode estimater for forekomsten av demens i sykehjem og blant hjemmeboende tjenestemottakere. Om lag 84 prosent av de som bor i sykehjem har demenssykdom, og over 40 prosent av de som er over 70 år og mottar hjemmetjenester har demens. Dette utgjør totalt om lag 71 000 personer med demens blant hjemmeboende tjenestemottakere og sykehjemsbeboere. Selv om det ikke eksisterer en oversikt over hvor mange som har demens i resten av befolkningen, antyder tallet på tjenestemottakere med demens at anslaget fra Alzheimer Europe trolig er for lavt heller enn for høyt (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015).

    Basert på antall personer med demens i Norge innenfor definerte aldersgrupper, kan vi framstille tabellen under. Ettersom forekomsttallene i Tabell 5-5 gjelder 2012 har vi benyttet oss av befolkningsdata for 2012 for å beregne prevalensen (høyre kolonne).

    25 Tabell 5-6 Antall personer i Norge med demens og prosentandel i befolkningen, 2012
    Aldersgruppe Antall personer med demens Andelen av totalt antall personer (over 30 år) med demens som tilhører aldersgruppen Personer med demens som andel av totalbefolkningen i aldersgruppen*
    30-59 år 2 520 3,3 % 0,1 %
    60-64 år 1 690 2,2 % 0,6 %
    65-69 år 4 003 5,2 % 1,6 %
    70-74 år 5 701 7,4 % 3,4 %
    75-79 år 9 504 12,3 % 7,3 %
    80-84 år 16 792 21,8 % 15,6 %
    85-89 år 19 387 25,1 % 26,3 %
    90-94 år 13 854 18,0 % 42,8 %
    95 år eller eldre 3 706 4,8 % 49,0 %
    Total 77 158 100 % 1,55 %

    Kilde: Alzheimer Europe, SSB og Oslo Economics

    * Andel i befolkningen er beregnet hensyntatt fordeling av kvinner og menn, med folkemengde per 1. januar 2012 (SSB)

    De fleste demenstilstander er progredierende, noe som innebærer at den fører til større og større ødeleggelser i hjernen og multippel funksjonssvikt. Demens før fylte 65 år omtales gjerne som presenil demens. Fra Tabell 5-6 er denne tendensen tydelig: i aldersgruppen 60-69 år lider vel én prosent av befolkningen av demens, mens forekomsten er på godt over 40 prosent blant de over 90 år. Estimatene stemmer også godt overens med beregningene fra Prince et al. (2013).

    Uttrekk fra Reseptregisteret gir en oversikt over antall brukere av demensmidler. I 2015 var det registrert at 2,92 per 1 000 innbyggere i Norge brukte demensmidler. Den største aldersgruppen var de over 90 år som utgjorde nesten 60 prosent av total antall brukere. Antall brukere av demensmidler reflekterer imidlertid ikke hvor mange i Norge som har demens.

    Demenssykdommen kan deles inn i tre stadier; fra sykdomsdebut til diagnosestilling, fra diagnosestilling til innleggelse på institusjon og opphold på institusjon. Alderspsykiatrisk forskningssenter Sykehuset Innlandet har anslått at de to første periodene har en gjennomsnittlig varighet på 3 år hver, og at den siste perioden er på 2,1 år (Helsedirektoratet, 2016). Definisjoner som tar utgangspunkt i antall med demensdiagnose vil dermed ikke kunne fange opp det totale omfanget av befolkningen i første fase fra sykdomsdebut til diagnosen er stillet.

    De beregnede prevalensratene fra Tabell 5-6 (for begge kjønn) sammenstilt med befolkningstall for 2016 tilsier at anslagsvis 84 100 personer i Norge lever med demens.

    5.4.2 Framtidsanalyse

    Ifølge Helsedirektoratet anslås det at antall personer med demens vil øke fra om lag 78 000 i 2015 til om lag 112 000 i 2030. Økningen skyldes i hovedsak økning i levealder som vil medføre at flere får demens og at andelen eldre vil øke som andel av befolkningen (Helsedirektoratet, 2016).

    Basert på SSBs befolkningsframskriving har vi framskrevet antall personer med demens, som de framkommer av Tabell 5-5. Vi har videreført prosentandelen i befolkningen med demens innenfor hver aldersgruppe (Tabell 5-6) for hvert kjønn. Den samlede framskrivingen av antall personer med demens presenteres i Figur 5-5.

    Figur 5-5 Framskriving av antall personer med demens i Norge fram mot 2040

    Diagram som viser framskriving av antall personer med demens i Norge fram mot 2040
    Kilde: Oslo Economics

    En framskriving av prosentandelene av befolkningen med demens innen ulike aldersgrupper og kjønn basert på SSBs befolkningsframskriving tilsier at den største veksten i antall personer med demens vil forekomme i aldersgruppen 80 år og eldre. På grunn av økende levealder og en eldre befolkning i Norge, vil den generelle veksten i antall personer med demens overstige forventet befolkningsvekst: mens SSBs befolkningsframskriving (MMMM) regner med en vekst over perioden 2016-2040 på 21,4 prosent, beregnes den veksten i antall personer med demens i samme periode til 92,5 prosent (fra 84 100 i 2016 til 161 900 i 2040).

    På grunn av aldersfordelingen i demenstilfeller og forventninger til demografiske endringer og befolkningsvekst er det grunn til å tro at antall personer i Norge med demens vil fordobles fram mot 2040.

    5.5 Afasi

    Afasi er vansker med å snakke, lese, skrive og forstå språk som skyldes en ikke-medfødt skade i hjernen. De viktigste språkfunksjonene er hos de fleste knyttet til områder i den venstre hjernehalvdelen, og det er skader i disse områdene som kan forårsake afasi. Afasi kan ramme alle, både kvinner og menn, unge og eldre.

    Den vanligste årsaken til afasi er hjerneslag (etter hjerneblødning eller blodpropp), men hjernesvulster eller ytre hodeskader, samt hjernesykdommer som Alzheimers sykdom kan også føre til afasi. Hjerneslag er en vanlig sykdom, særlig hos eldre, men det er heller ikke uvanlig at yngre mennesker rammes.

    5.5.1 Datakilder og statistikk

    Det finnes ingen registerdata over hvor mange personer i Norge som lider av afasi.

    Ifølge Folkehelseinstituttet er det hvert år omtrent 15 000 personer som får hjerneslag i Norge, og rundt 25 prosent av disse får afasi. Man anslår at minst 15 personer får afasi i Norge hver dag, og 5 av disse vil være i yrkesaktiv alder (Folkehelseinstituttet, 2015). Afasiforbundet har operert med at en andel på 25 prosent av slagrammede får afasi. De opplyser imidlertid at deres kontakter i fagmiljøet har inntrykk av at denne andelen også er blitt lavere. Hvor mye lavere andelen har blitt, er vanskelig å si. En grunn til nedgangen i afasiforekomsten blant slagrammede kan være at forebyggingen har blitt bedre, hvilket medfører at hjerneslagene er mindre alvorlige - og dermed også medfører færre tilfeller av afasi. En annen grunn kan være at akuttbehandlingen (tombolyse og trombektomi) har blitt bedre, slik at akutt afasi raskere går over. Tidligere har man operert med at et sted mellom 5 000 og 10 000 mennesker lever med afasi, men på bakgrunn av tallene som forklares ovenfor, er det sannsynlig at også dette tallet i 2016 er noe lavere (Afasiforbundet, 2016).

    En befolkningsbasert undersøkelse fra Nord-Trøndelag (HUNT) fant at ett av fire hjerneslag oppstår hos pasienter som har hatt slag tidligere. Basert på undersøkelsen og befolkningsstatistikk ble det anslått at man kan forvente om lag 11 000 førstegangsslag og 3 500 residivslag de neste årene (Ellekjær & Selmer, 2007). Med en prevalens i Norge på 19 per 1 000 i aldersgruppen over 20 år, kan man derfor anta at 55 000 lever med gjennomgått hjerneslag i Norge i dag (Folkehelseinstituttet, 2015).

    De nyeste tallene fra Norsk hjerneslagsregister viser at det er flest mennesker mellom 75 og 84 år som får slag (Ellekjær, et al., 2016). Dermed kan man også anta at det er her hovedvekten av afasirammede også ligger.

    Basert på at anslagsvis 25 prosent av personer som får hjerneslag får afasi, og at 55 000 personer i dag lever med gjennomgått hjerneslag kan vi anta at 13 750 personer i dag lever med afasi som resultat av gjennomgått hjerneslag. Norges Afasiforbund påpeker at anslaget på 25 prosent trolig er for høyt. I tillegg vil mange slagrammede ha forbigående afasi. Dette tilsier at anslaget er for høyt. Likevel, fordi det finnes andre årsaker til afasi enn hjerneslag, vil man vente at antall personer med afasi er høyere enn antall slagrammede med afasi. Dersom vi regner med at mellom 5 000 og 10 000 personer lever med afasi i Norge i dag, burde dette treffe godt.

    5.5.2 Framtidsanalyse

    Fordi andelen eldre mennesker i befolkningen øker, regner man med en økning i antallet hjerneslag i årene som kommer. Ellekjær og Selmer (2007) antar at en økt andel eldre i befolkningen alene vil medføre over 50 prosent økning i antall slagtilfeller, til 110 000 i 2030. Det er imidlertid usikkert om insidensen vil forbli uendret eller gå ned slik innspill fra Afasiforbundet tilsier. Det er ikke grunn til å tro at antall afasirammede fra andre årsaker enn hjerneslag vil endre seg betydelig. Oppsummert kan vi vente noe økning i antall personer med afasi, grunnet enn aldrende befolkning.

    5.6 Dysleksi

    Dysleksi er den formelle diagnosen for lese- og skrivevansker. Dysleksi er en kognitiv svekkelse som gjør at de rammede personene har utfordringer med lydene i språket (fonologiske vansker), ordavkoding og språklig redusert arbeidsminne (Dysleksi Norge, 2016).

    5.6.1 Datakilder og statistikk

    Ifølge Dysleksi Norge, interesseorganisasjon for alle med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker, er det ifølge norske forskere grunn til å tro at omtrent 5 prosent av befolkningen har dysleksi av alvorlig grad. Dette støttes i høy grad av internasjonale studier.

    Det er imidlertid ikke alle som vil ha en dysleksidiagnose, og ulik diagnostikkpraksis gjør at antall personer med formell dysleksidiagnose uansett ikke vill vært et hensiktsmessig mål.

    Det er ulike grader av lese- og skrivevansker, hvorav dysleksi kun er én årsak til at man kan ha vanskeligheter med å lese og skrive. Man regner med at en større andel av befolkningen kan ha funksjonell nedsatt leseferdighet.

    Dysleksi er ofte mer nærliggende å oppdage i skolealder, hvor studier og tester av forekomst av lese- og skrivevansker er vanlig. Selv om lese- og skrivevanskene vil følge dyslektikere gjennom livet, vil mange kunne oppleve mestring ved at de lærer seg strategier som gjør det enklere for de å leve med funksjonsnedsettelsen.

    5.6.2 Framtidsanalyse

    En antakelse om at 5 prosent av befolkningen til enhver tid har dysleksi i alvorlig grad vil gi en forventet forekomst i årene framover som vist i Tabell 5-7, basert på SSBs befolkningsframskriving (MMMM).

    Tabell 5-7 Framskriving av antall personer med dysleksi i Norge fram mot 2040
    År Estimert antall personer med dysleksi
    2016 260 700
    2020 271 800
    2025 283 800
    2030 295 900
    2040 316 500

    Kilde: Oslo Economics

    Avrundet til nærmeste 100

    Utvikling av teknologiske og digitale løsninger og tilgang gjennom nettbrett og smarttelefoner har hatt og vil i framtiden ha stor betydning for personer med dysleksi. Det forventes ikke at en mindre andel av befolkningen vil ha dysleksi, men heller at disse personene vil ha mindre problemer i hverdagen på grunn av hjelpemidler. Videre vil økt fokus på inkludering og universell utforming i form av klarere og enklere språk ha stor betydning for denne gruppen.

    5.7 Dyskalkuli

    Personer som sliter med dyskalkuli har matematikkvansker av en spesifikk karakter. Dette gjelder dokumentert signifikant misforhold mellom hvor godt elever presterer i matematikk sammenlignet med andre sentrale skolefag og elevens potensielle forutsetninger for læring.

    5.7.1 Datakilder og statistikk

    Det er veldig dårlig kunnskap om forekomsten av dyskalkuli i befolkningen. Det er ifølge Dysleksi Norge ganske få som har fullstendig mangel på talloppfatning, men man regner med at omtrent 5 prosent av befolkningen kan ha dyskalkuli, mens kanskje 15 prosent har vansker med matematikkfaget. Mange av disse vil imidlertid også ha andre vansker, som dysleksi.

    5.7.2 Framtidsanalyse

    En antakelse om at 5 prosent av befolkningen til enhver tid har dyskalkuli i alvorlig grad og at andelen ikke vil forandre seg, vil gi en forventet forekomst i årene framover som vist i Tabell 5-8, basert på SSBs befolkningsframskriving (MMMM).

    Tabell 5-8 Framskriving av antall personer med dyskalkuli i Norge fram mot 2040
    År Estimert antall personer med dyskalkuli
    2016 260 700
    2020 271 800
    2025 283 800
    2030 295 900
    2040 316 500

    Kilde: Oslo Economics

    Avrundet til nærmeste 100

    På samme måte som for dysleksi, har utviklingen ikt-løsninger og digitale hjelpemidler hatt, og forventes i framtiden å ha, stor betydning for hverdagen til personer med dyskalkuli. Dette kan også bidra til mestring og at personer som lever med dyskalkuli lærer seg strategier som gjør at funksjonsnedsettelsen ikke blir en vesentlig funksjonsnedsettelse.

    5.8 Norsk som andrespråk

    Det er en betydelig gruppe av personer i Norge som har et annet morsmål enn norsk. I dag finnes det ingen offisiell, samordnet språkstatistikk i Norge, offentlig registrering av hvilke språk innbyggere i Norge snakker eller hvor mange som snakker de ulike språkene.

    I et notat gjennomgår SSB eksisterende og mulige datakilder som kan si noe om minoritetsspråk. SSB peker på fire eksisterende registre eller systemer som kan være relevante: Nasjonalt introduksjonsregister, Grunnskolens informasjonssystem, Datasystem for utlendingsforvaltning og Det sentrale folkeregisteret (Statistisk sentralbyrå, 2013).

    SSB konkluderer med at det er vanskelig å hente ut god og tilstrekkelig informasjon om språksituasjonen i Norge fra eksisterende registre. Svakheter med rapporteringen som gjøres i noen etater er at språkregistrering er lite prioritert og at dette påvirker kvaliteten, mangel på standard for hvordan språk skal rapporteres, mangel på kodeverk for standardisering på tvers av register og at registrene kun gir opplysninger om språk for en liten del av befolkningen (Statistisk sentralbyrå, 2013).

    SSB foreslår alternative framgangsmåter for å samle inn god informasjon, som inkluderer nasjonale og internasjonale kilder, utvalgsundersøkelser og årlige kartlegginger av tolkebehov gjennom spørreundersøkelser hos tolkeformidlere og sektormyndigheter.

    5.8.1 Datakilder og statistikk

    I 2015 var det vel 43 400 minoritetsspråklige barn i barnehage (antall barn med annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk), en økning på 5 prosent sammenlignet med 2014. I Tabell 5-9 viser vi andelen minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til barn med innvandrerbakgrunn og i forhold til alle barn med barnehageplass i 2005 og 2015.

    Tabell 5-9 Andel minoritetsspråklige barn i barnehage
    2014 2015
    Andel minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til innvandrerbarn 1-5 år 74,8 % 73,9 %
    Andel minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til innvandrerbarn, ekskl. utvalgte land 1-5 år 78,9 % 77,6 %
    Andel minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til alle barn med barnehageplass 14,4 % 15,3 %

    Kilde: KOSTRA (SSB), 2016

    Ifølge SSB var det i 2015 283 501 barn med barnehageplass i Norge. Basert på andelen minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til alle barn med barnehageplass tilsvarer dette at det i 2015 var nærmere 43 400 minoritetsspråklige barn i barnehage. Andelen minoritetsspråklige barn i forhold til alle barn (1-5 år) har økt fra 6 prosent i 2005 til over 15 prosent i 2015. dataene sier imidlertid ikke noe om minoritetsspråklige barn sine norskkunnskaper.

    Statistikk fra SSB gir også oversikt over elever i grunnskolen som får morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring. Dette kan enten være i regi av kommunale, interkommunale, private (med eller uten tilskudd), fylkeskommunale eller statlige ordninger. Totalt fikk 13 830 elever i grunnskolen morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring i 2015. Det finnes imidlertid ikke data som sier noe om hvor lenge en person med annet morsmål enn norsk i snitt bor i Norge før norskkunnskapene er gode.

    Ordningen med norskopplæring for voksne innvandrere ble lovregulert gjennom introduksjonsloven i 2003. Målgruppen er personer som har fått oppholdstillatelse i Norge etter 1. september 2005, og som omfattes av ordningen. Kommunene har en lovfestet plikt til å tilby gratis individuelt tilpasset norskopplæring til alle som har rett til den. I 2014 var det 39 513 deltakere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere og asylsøkere, hvorav 39 prosent var i aldersgruppen 16-25 år, 40 prosent 26-35 år, 16 prosent 36-45 og resterende 56 år eller eldre.

    I følge SSBs innvandringsstatistikk har det i snitt innvandret 28 400 personer med ikke-nordisk statsborgerskap til Norge årlig i perioden 1990-2015. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som lærer seg norsk, eller hvor raskt det går. Hvis man antar at det i snitt tar tre år før innvandrere lærer seg norsk, vil det til enhver tid være om lag 85 000 innvandrere i Norge som ikke behersker norsk.

    I følge SSBs befolkningsframskriving (MMMM) vil antallet innvandrere vokse betydelig raskere enn befolkningen i Norge totalt i tiårene framover (117 % vekst i antall innvandrere mot 28 % vekst i totalbefolkning fram til 2050). Man kan derfor forvente at antall personer med norsk som andrespråk vil vokse raskere enn befolkningsutviklingen.

    6. Oppsummeringstabell

    Hovedtallene for alle gruppene av funksjonsnedsettelser oppsummeres i Tabell 6-1 under. For flere typer av funksjonsnedsettelser oppgis anslaget på antall personer med funksjonsnedsettelsen som et intervall, på grunn av den betydelige usikkerheten i anslagene og sprikende forekomsttall fra ulike kilder.

    Det er verdt å merke at typene av funksjonsnedsettelse er behandlet separat, og at man derfor ikke kan summere antall personer med de ulike typene funksjonsnedsettelse for å komme fram til et samlet bilde av antall personer med funksjonsnedsettelse i Norge. Mange personer med funksjonsnedsettelse vil ha flere typer funksjonsnedsettelse. For eksempel har personer med dyskalkuli ofte også dysleksi.

    Tabell 6-1 Oppsummering av anslag på antall personer i Norge med ulike typer funksjonsnedsettelser, samt forventet utvikling fram mot 2040
    Anslag forekomsttall Forventet utvikling ift. SSBs befolkningsframskriving (MMMM)
    Motorikk
    Motorikk (Muskelsykdommer, Parkinson, ALS, MS, CP) 31 150 (omfatter kun eksempler, gjelder ikke hele gruppen med motorisk funksjonsnedsettelse) Noe stigende grunnet økt forekomst blant eldre for noen sykdommer
    Syn
    Blinde 4 000 totalt blinde og 10 000 praktisk blinde Stigende grunnet økt forekomst blant eldre
    Svaksynte 180 000 svaksynte Stigende grunnet økt forekomst blant eldre
    Fargeblinde 220 000 fargeblinde Som befolkningsveksten
    Hørsel
    Døve 3 500 – 4 000 Synkende grunnet medisinsk-teknologisk utvikling
    Hørselshemmede 200 000 – 300 000 Stigende grunnet økt forekomst blant eldre
    Kognisjon
    Autismespekterforstyrrelser 52 000 Som befolkningsveksten
    Downs syndrom 3 000 – 4 000 Som befolkningsveksten
    ADHD 95 000 Stigende grunnet størst forekomst blant yngre
    Demens 78 000 Stigende grunnet økt forekomst blant eldre
    Afasi 5 000 – 10 000 Noe stigende grunnet økt forekomst blant eldre
    Dysleksi 260 700 Som befolkningsveksten
    Dyskalkuli 260 700 Som befolkningsveksten
    Norsk som andrespråk 85 000 Stigende grunnet økt innvandring

    7. Referanser

    Afasiforbundet, 2016. Innspill fra Afasiforbundet. Oslo: s.n.

    Alzheimer Europe, 2014. Norway, 2013: The prevalence og dementia in Europe. [Internett] Available at: http://www.alzheimer-europe.org/Policy-in-Practice2/Country-comparisons/2013-The-prevalence-of-dementia-in-Europe/Norway/(language)/eng-GB [Funnet 16 november 2016].

    Biederman, J. et al., 2004. Impact of executive function deficits and attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD) on academic outcomes in children. J Consult Clin Psychol., 1 Oct, pp. 757-66.

    Boraas, R. C., 2008. Poorer color discrimination by females when tested with pseudoisochromatic plates containing vanishing designs on neutral backgrounds, Cambridge: Visual Neuroscience.

    Dysleksi Norge, 2016. Kjennetegn og følgevansker. [Internett] Available at: http://www.dysleksiforbundet.no/no/rettigheter+rad/dysleksi/ [Funnet 16 november 2016].

    Ellekjær, H. et al., 2016. Årsrapport 2015 Med plan for forbedringstiltak, Trondheim: Nasjonalt sekretariat for Norsk hjerneslagregister, Seksjon for medisinske kvalitetsregistre St. Olavs Hospital HF.

    Ellekjær, H. & Selmer, R., 2007. Hjerneslag – like mange rammes, men prognosen er bedre. Tidsskrift Norges Legeforening, 15 mars, pp. 127:740-3.

    Finnvold, J. E. & Pedersen, H. E., 2012. Integrering av fysisk funksjonshemmede: Alle skal med? Utdanning og arbeid for fysisk funksjonshemmede. Samfunnsspeilet, 3 mai.

    Folkehelseinstituttet, 2015. Demens - faktaark. [Internett] Available at: https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/psykiskhelse/demens---faktaark-/ [Funnet 17 november 2016].

    Folkehelseinstituttet, 2015. Fakta om Downs syndrom. [Internett] Available at: https://www.fhi.no/fp/svangerskap/gravide-og-fodende-kvinners-helse/fakta-om-down-syndrom/ [Funnet 17 november 2016].

    Folkehelseinstituttet, 2015. Hjerte- og karsykdommer - faktaark med helsestatistikk. [Internett] Available at: https://www.fhi.no/fp/folkesykdommer/hjertekar/hjerte--og-karsykdommer---faktaark-/ [Funnet 18 november 2016].

    Folkehelseinstituttet, 2015. Hørselstap - faktaark. [Internett] Available at: https://www.fhi.no/hn/eldre/horselstap---faktaark/ [Funnet 15 November 2016].

    Folkehelseinstituttet, 2016. Nye tall om Downs syndrom i Norge. [Internett] Available at: https://www.fhi.no/nyheter/2016/nye-tall-om-down-syndrom-i-norge/ [Funnet 18 november 2016].

    Folkehelsinstituttet, 2004. Utbredelsen av hørselstap: Et viktig helseproblem blant eldre. [Internett] Available at: https://www.fhi.no/nyheter/eldre/utbredelsen-av-horselstap-et-viktig/ [Funnet 15 November 2016].

    Fombonne, E. et al., 2012. Global Prevalence of Autism and Other Pervasive Developmental Disorders. Autism Res., June, pp. 160-179.

    Foreningen for muskelsyke, 2016. Om muskelsykdom. [Internett] Available at: http://www.ffm.no/DIAGNOSER [Funnet 1 desember 2016].

    Gjerde, S., 2016. Brukarar av hjelpemidler i åra framover, Oslo: Arbeid og velferd.

    Grytten, N., Torkildsen, Ø. & Myhr, K., 2015. Time trends in the incidence and prevalence of multiple sclerosis in Norway during eight decades.. Acta Naurol Scand., pp. 29-36.

    Helse- og omsorgsdepartementet, 2015. Demensplan 2020 Et mer demensvennlig samfunn (høringsdokument), Oslo: Regjeringen.

    Helsedirektoratet, 2016. Forekomst og kjønnsforskjeller ved ADHD. [Internett] Available at: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd/seksjon?Tittel=forekomst-og-kjonnsforskjeller-ved-1292 [Funnet 22 november 2016].

    Helsedirektoratet, 2016. Nøkkeltall for helse- og omsorgssektoren, Oslo: Helsedirektoratet.

    Hiervang, E. et al., 2007. Psychiatric Disorders in Norwegian 8- to 10-Year-Olds : An Epidemiological Survey of Prevalence, Risk Factors, and Service Use.

    Journal of American Academy of Child and Adelescent Psychiatry, 1 April, pp. 438-447.

    Kirkehei, I. et al., 2011. Kommunikasjonsformer for barn med cochleaimplantat, Oslo: Kunnskapssenteret.

    Kooij, S. et al., 2010. European consensus statement on diagnosis and treatment of adult ADHD: The European Network Adult ADHD. BMC Psychiatry.

    Larsen, F. K., 2014. Masteroppgave: Levealdersutvikling for personer med Downs syndrom i Norge fra 1969 og frem til 2050 , Götebord: Norden.

    Mariotti, S., D. Pascolini & Br. J. Ophthalmol, 2012. Global estimates of visual impairment: 2010, s.l.: WHO.

    Melve, K.K. et al., 2008. Registration of Down syndrome in the Medical Birth Registry of Norway: validity and time trends., s.l.: Acta Obstet Gynecol Scand.

    Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde, 2016. Om døvblindhet. [Internett] Available at: http://www.dovblindhet.no/om-doevblindhet.4610488-124832.html [Funnet 30 November 2016].

    Norges Parkinsonforbund, 2016. Parkinsonisme. [Internett] Available at: http://www.parkinson.no/parkinsons1/hva-er-par1/ [Funnet 1 desember 2016].

    Norsk Helseinformatikk, 2015. Amyotrofisk lateral sklerose (ALS) pasientinformasjon. [Internett] Available at: http://nevro.legehandboka.no/handboken/pasientinformasjon/sykdommer-og-symptomer/als-pasientinformasjon/ [Funnet 1 desember 2016].

    Prince, M. et al., 2013. The global prevalence of dementia: a systematic review and metaanalysis., s.l.: Alzheimers dement.

    Proba Samfunnsanalyse, 2012. Behovet for og lønnsomheten av rehabilitering av synshemmede, Oslo: Proba smafunnsanalyse.

    Reseptregisteret, 2016. Statistikk fra Reseptregisteret. [Internett] Available at: http://www.reseptregisteret.no/Prevalens.aspx [Funnet 20 november 2016].

    SINTEF, 2008. Prevalens av autisme, Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

    Sommerfelt, K., 2001. Cerebral parese – forekomst og tolking. Tidsskriftet Den norske legeforening, 2001 oktober, p. 2916.

    SSB, 2015. Helseforhold, levekårsundersøkelsen. [Internett] Available at: https://www.ssb.no/statistikkbanken/selectvarval/Define.asp?subjectcode=&ProductId=&MainTable=FunksjHjelpeB&nvl=&PLanguage=0&nyTmpVar=true&CMSSubjectArea=helse&KortNavnWeb=helseforhold&StatVariant=&checked=true [Funnet 15 november 2016].

    Statistisk sentralbyrå, 2013. MInoritetsspråkl i Norge - En kartlegging av eksisterende datakilder og drøfting av ulike fremgangsmåter for statistikk og språk, Oslo: Statistisk sentralbyrå.

    Store medisinske leksikon, 2009. Døvhet. [Internett] Available at: https://sml.snl.no/d%C3%B8vhet [Funnet 15 November 2016].

    Store medisinske leksikon, 2009. Fargeblindhet. [Internett] Available at: https://sml.snl.no/fargeblindhet [Funnet 10 November 2016].

    Store medisinske leksikon, 2009. Multippel sklerose. [Internett] Available at: https://sml.snl.no/multippel_sklerose [Funnet 1 desember 2016].

    Store medisinske leksikon, 2015. Hørselshemning. [Internett] Available at: https://sml.snl.no/h%25C3%25B8rselshemning [Funnet 15 November 2016].

    Store medisinske leksikon, 2015. Synshemming. [Internett] Available at: https://sml.snl.no/synshemning [Funnet 18 november 2016].

    Store medisinske leksikon, 2016. Demens. [Internett] Available at: https://sml.snl.no/demens [Funnet 17 november 2016].

    Surén, P. et al., 2013. Fylkesvise forskjeller i registrert forekomst av autisme, AD/HD, epilepsi og cerebral parese i Norge, Oslo: Tidsskrift for Den norske legeforening.

    UiO, 2011. Afasi. [Internett] Available at: https://www.hf.uio.no/iln/tjenester/kunnskap/sprak/sprakvansker/vansker/afasi/ [Funnet 18 november 2016].

    WHO, 2012. Hearing Loss 2012 WHO global estimates. s.l.:s.n.

    Wichstrøm, L. et al., 2012. Prevalence of psychiatric disorders in preschoolers. J Child Psychol Psychiatry, 1 Jun, pp. 695-705.

    Ørstavik, R. et al., 2016. ADHD i Norge - En statusrapport, Oslo: Folkehelseinstituttet.

    Logoen til Oslo Economics

    www.osloeconomics.no

    post@osloeconomics.no
    Tel: +47 21 99 28 00
    Fax: +47 96 63 00 90
    Besøksadresse:
    Dronning Mauds Gate 10
    0250 Oslo
    Postadresse:
    Postboks 1540 Vika
    0117 Oslo